veien videre

Livet krever forandring, både store og små.

Derfor fortsetter denne bloggen nå et annet sted. Nærmere bestemt her: http://minsakalteblogg.wordpress.com/

Jeg håper dere følger med videre, alle som en! :)

Sørlandssommer

Det er lite som slår det å være i Risør om sommeren. På Sørlandet. Med hvite hus, havet rett ut, måkeskrik i ørene (ja, måker er tilnærmet koselige på Sørlandet), eimen av tang i nesa.

Å bo så nært havet at du sovner til lyden av bølgeskvulp.

Å tusle ned over bergknausene til vannet, balansere på skarpe knatter, få saltvann over hele kroppen, spesielt håret. Jeg elsker håret mitt når det er dyppet i saltvann.

Å åpne en iskald øl, mens du betrakter seilbåtene langt der ute, og tenker at det er fint å være på land også.

Finere, spør du meg. Det gynger ikke på land.

søndag morgen

Jeg kjenner det, i drømmen, at det er noe som river og sliter i meg, fra utsiden, som vil ha meg våken, buldringen drar meg til overflaten, jeg vil ikke være med, men de vinner, arbeiderne, de vinner når klokka er tidligere enn åtte en søndag morgen, søndag morgen, for faen, hva skjedde med hellig hviledag, lever vi ikke i et katolsk land kanskje, gjør vi ikke det, og jeg står opp,  og arbeiderne feirer ved å kaste stein på fuglene, morratrynet mitt verker og jeg skumper kaffe utover stuebordet.

--------------------------

Blir ikke dette en god dag, så vet ikke jeg.

nesten finito

Det er jammen deilig, å føle at slutten på dette skoleåret nærmer seg. Jeg gleder meg til sommerferie. Til å begynne å jobbe igjen. Være journalist. Skrive.

Det er jo det jeg vil. Sånn egentlig. 

Men jeg må si at det har kjentes bra å være student også. Igjen. Tilbake på skolebenken, liksom. Jeg tror jeg tør strekke meg til å si at det har vært en suksess. Ja, jeg tør det. En suksess.

For det er godt å lære nye ting. Utvide perspektivet. Bli smartere. Forstå mer.

I dag leverte jeg fra meg min siste oppgave for denne gang. Nummer åtte av åtte. Feiret med en øl i sola etterpå, velfjortjent, selvom jeg er blakk.

Og gledet meg til en sommer med fast inntekt. Arbeidsrutiner. Stå opp - drikke kaffe -ha morgenmøte - intervjue - drikke kaffe - intervjue - skrive - designe avissider - drikke etter jobb-pils. Eller jobbe videre.

Det gleder jeg meg til. 

Og kjenner jeg meg selv rett, gleder jeg meg til nye studier når sommeren nærmer seg slutten. Forandring fryder jo, som kjent. 

Er det ikke godt å ha noe å glede seg til? 

rastløs

Jeg har så lyst til å finne på noe. Noe gøy. Kjempegøy. 

Det jeg har mest lyst til er å sitte i en park i Oslo, jeg stemmer for St.Hanshaugen eller Kontraskjæret, drikke øl i sola sammen med mine sårt savnede oslovenner. 

Det er det jeg har aller mest lyst til. 

Minuset er da at jeg ikke er i sola i Oslo, men i Dublin. Her er det ikke 20 grader. Og bare litt sol. 

Men jeg klager ikke, ikke egentlig. For jeg har vin. Type rød. 

Jeg koser meg med rødvinen min, mens jeg veksler mellom en bok og o store internett. Og prøver å kartlegge neste steg. 

What to do, tenker jeg, internasjonal som jeg har blitt. What to do?

overvåking

Nå har jeg dårlig samvittighet. Overfor dere, mine trofaste lesere. Det har jo gått 20 dager siden sist. Jeg har gått i fellen jeg lovet jeg ikke skulle gå i - jeg har prioritert den engelske bloggen framfor den norske.

Og det er ikke bra. Men ikke gi meg opp. Vær så snill. Jeg skal forbedre meg, jeg lover. 

(Igjen. Bedre lykke denne gang.)

Statistikkfunksjonen til wordpress er en av grunnene til at det er litt artigere å oppdatere den engelske bloggen. Men det skal jeg gjøre noe med nå.

I dette øyeblikk registrerer jeg nemlig denne bloggen på bloggurat. Og da skal man vistnok kunne overvåke all aktivitet her inne. Så spennende!

vin til besvær

I dag skulle dere ha sett meg, det er sikkert og visst. Men siden dere ikke gjorde det, så skal jeg gjenfortelle dagens begivenhet så godt jeg kan. 

I disse dager har jeg seks oppgaver hengende over meg, fire essays, en hjemmeside og en blogg, og alt skal leveres om mellom en uke og tre ukers tid. 

Det betyr at jeg må hive meg rundt. Selv om det er påske.

Så i dag var planen å skrive meg halvferdig med min undersøkende journalistikk-rapport. Og når jeg nærmet meg slutten skulle jeg få lov til å ta et glass vin. 

Man har fortjent et glass vin når man har skrevet 700 ord om mangel på resirkulering i Irland. 

De 700 ordene ble passert, vinflasken og vinopptrekkeren hentet. 

Vinoptrekkeren, ja. Svikeren. 

For da jeg hadde snurret vinopptrekkeren, eller svikeren som den går under nå, og skulle til å vippe korken ut, da knakk jaggu svikeren. 

Har du sett på maken, tenkte jeg da. 

Og googlet etter måter å åpne vinen på når vinopptrekkeren svikter. 

Den følgende videoen viste hvordan man kunne slå vinflasken mot et tre. 

Selv så fancy det ser ut når den barske mannen gjør det, så funket det dårlig mot stuebordet i leiligheten min. 

Så da forsøkte jeg heller den gode gamle presse-korken-ned-i-flasken-trikset. 

Det er jo bare barnemat, tenker kanskje du. 

Ånei, da, svarer jeg da. 

Min kork ville nemlig ikke lee på seg i det hele tatt. Så jeg begynte å pirke. Og mens jeg intensiverte pirkingen, ble vintrangen sterkere og sterkere. Jeg vil strekke det så langt som å si at jeg ble tilnærmet desperat. 

Og med full kraft og en t-skje presset jeg korken ned. Og vinen ut. På det hvite kjøkkenet. 

MEN. 

Nå har jeg vin i glasset. Dagens 1000 ord er nådd. Og litt kork har da aldri skadet noen. 

God påske!

utfordringen

Jeg har blitt utfordret. Av Celine. Og man tar da alltid en utfordring. 

Spesielt når man egentlig har andre ting man skulle ha gjort. 

Derfor velger jeg nå å ta denne utfordringen, i stedet for å grave dypere i min undersøkende journalistikkoppgave. 

Here it goes:

"Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar, og ikke dikt opp! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger. Utfordre 4 venner."

1. Hva er navnet ditt: Anniken 

2. Ord på fire bokstaver: Aner

3. Guttenavn: Anders

4. Jentenavn: Anna

5. Et yrke: Arkiolog

6. Farge: Denne var meget vrien. Så jeg må jukse litt. Og presenterer med dette farge nummer 4468 Alladin tilhørende Jotun.

7. Noe du har på deg: Armbånd

8. Mat: Aspargessuppe

9. Noe på badet: Ansiktskrem

10. Et sted: Afrika (et relativt stort sted, jeg ser den, kanskje litt lettvint, men la gå)

11. Grunn til å komme for seint: Alarmklokke som ikke ringer.

12. "AND!" (Når det er en and på elva utenfor vinduet. Jada. Jeg er litt rar.)

13. Analyze this (jeg husker at jeg lo veldig av den filmen da jeg gikk på ungdomsskolen. Hva den handler om, det husker jeg derimot ikke.)

14. Noe du kan drikke: Alkoholfri øl (men det har aldri skjedd hittil).

15. En musikkgruppe: Abba

16. Et dyr: Ape

17. Gatenavn: Akebakkeskogen

18. Bilmerke: Audi

19. Sangtittel: A sight for sore eyes

20. Verb: Ake

Sånn. Det var nå litt artig. Det spørs bare om de jeg utfordrer er enig. Andrea, Stig, Ingerid og Nareas, dere er de heldige. Jeeei. 

Enjoy. 

utligningen

19 grader. 

Viste en graderstokk jeg gikk forbi i dag. 19 grader. Det er jaggu ikke verst, 2. april. 

Det er varmt, det er sol, det er vår. Og jeg kjenner det gjør godt. For kropp. For sinn. 

Etter å ha tilbragt to vintre i nord, i Vadsø, i mørketid, blåst og kulde, så skulle man tro at en irsk vinter, fukt, blåst, lys og regn ikke var noe å snakke om. Men jeg syns den er verst. Den irske vinteren. 

Konstant snufsing, nysing og kalde føtter. Ja, jeg kan godt la den irske vinteren få skylden for mine to tannlegebesøk også, de verkende visdomstennene og antibiotikakurene. Ja, det kan jeg. 

Takke meg til snø og minus 15. 1-0 til Norge. 

Så, 2. april (eller 3., som det har rukket å bli i fedrelandet), tror jeg jammen Irland har utlignet. 1-1.

For 19 grader, sol, bok i park, kaffe på gresset, det er neimen ikke til å kimse av. 

brillefint

Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å jobbe i vg. 

I dag er en sånn dag, spesielt etter at jeg så denne saken.

Vel er det gøy med solbriller, men seriøst? 

konsentrasjonsproblemer

Uken som snart er over kalles assignmentweek på Griffith College, en bli-hjemme-og-jobb-med-de-sju-oppgavene-deres-uke. Det høres kanskje enkelt og greit ut. Jeg kan fortelle dere at det er det ikke. 

For jeg har konsentrasjonsproblemer. 

Selvom uken begynte bra. Da mandagen var over hadde jeg over 1400 ord på en oppgave som krever mellom 1500 og 2500. Ikke verst. Men så ble det St.Patricksday. 

Parade, øl og moro. 

Ingen ord. 

Ikke det at det gjorde noe, for det var jo en del av planen. Man planlegger ikke å gjøre skolearbeid på St.Patricksday. 

Onsdag, derimot, det skulle være den store dagen. Spesielt siden jeg trodde det ventet besøk på torsdag (noe det ikke gjorde, ettersom 27. mars ikke er før neste torsdag). Men. Onsdagen kom med sol. Varme. T-skjortevær. Og jeg tok med meg en bok i parken i stedet. 

I dag er det lørdag, to dager igjen av assignmentweek, et hav av ugjort arbeide. Føles det som. 

Så i dag. I DAG. 

I dag skal dere få se hvem som kan gjøre skolearbeid. 

Jeg må bare ta en runde ordspill til først. Oppvarming, vet dere. Det er viktig, det.  

Besøk!

I helgen har Lars og jeg hatt besøk av pappa og Anna-Lena, og det var særdeles trivelig. Som dere kan se på bildet, var vi selvfølgelig på Guinness-museet. Av andre turistting, var vi på guidet tur på Kilmainham Prison, fengslet der de henrettet lederne av påskeopprøret. Ellers nøt vi det fine været (ja, det er vår her i Dublin), spiste mye god mat og drakk noen øl. 

Også fikk vi både tulipaner, melkesjokolade og kvikklunsj da besøket ankom vår leilighet. Mmmm. 

Nå venter vi spent på hva mamma og Øyvind har i bagasjen når de kommer på torsdag. 

dagens låt

verdens flinkeste

Jeg har nok verdens flinkeste mamma.

Den flinkeste til å strikke, i hvert fall. Til bursdagen min fikk jeg nemlig denne ponchoen. Mamma har laget den selv. Og den er så fin. 

FIN!

Og i dag var det poncho-vær også, 15 grader og litt sol. Vår, med andre ord. 

 

Jeg fikk mye annet fint til bursdagen min også: Siste sesong av The Wire, sesong 2 av Sopranos, boken Book of Lost Things, presskanne, muffinlys, sukkertøy, te, telysestake, cd med mange forskjellige sanger, kake og en kake til. Også en penn. Og skjerf, veske og dvd i posten fra Eira og Marit.

Men finest av alt, er nok ponchoen. Jeg har lyst til å gå med den hele tiden, så fin er den. 

KJEMPEFIN!

Et must

Noen norske programmer må jeg ha med meg, selvom jeg bor i Irland. Hotell Cæsar er selvfølgelig ett av dem. Et annet er Norske talenter.

Hvorfor norske talenter, spør du. 

Jo, bare se her, svarer jeg.

Kast dem i elva!

Det er to ting jeg har lurt en del på her i Dublin. 

Nummer en: Hvorfor er elva Liffey så full av søppel? Den undringen forsterket seg i går, da jeg gikk tur langs nettopp elva Liffey, og langs elvebredden fløt flasker og papir og plastposer. Og annet rask. 

Nummer to: Hvorfor har de ingen panteordning her? Hvor skal jeg gjøre av flaskene mine, liksom?

I dag skjønte jeg at det kanskje ville være vanskelig å innføre en løsning på undring nummer to, samtidig som jeg oppdaget synderen for undring nummer en. 

Og synderen bor ikke langt unna!

For da Lars og jeg tittet ut fra balkongdøren vår i dag, sto det en mann på balkongen på motsatt elvebredd. Han bøyde seg ned, puttet armen ned i en pose, fisket opp en flaske. Og kastet den. I elven. Plask. Så et plask til. Og et til. 

Da posen var tom, gikk han inn igjen, lukket døra bak seg, som om ingenting skulle ha hendt.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har aller mest lyst til å hoppe ut i elva, samle sammen alle flaskene igjen, og kaste dem opp på balkongen, inn i stua til mannen. 

Men jeg skjønner jo at det aldri kommer til å skje. Jeg må pønske ut en annen lærepenge. 

Hva ville du ha gjort?

Nytt og spennende

Ja, da har jeg fulgt rådene til Andrea og Lars, og startet en ny blogg, på engelsk. Jeg har gått over til wordpress.com for anledningen, ikke fordi jeg ikke liker blogger.com, jeg tror det var mest for å prøve noe nytt. 

Foreløpig er jeg ikke helt fornøyd, jeg tror jeg må komme opp med en header eller noe sånt. Men man kan jo ikke ta alt på en gang. 

Uansett så håper jeg dere alle blir med meg videre!

Og bare sånn for å berolige dere: Nei, jeg legger ikke ned denne bloggen. Fra nå av har jeg to!

Det store spørsmålet

Jeg har kommet opp i et dilemma. Kanskje ikke så stort, vil noen av dere muligens tenke, men absolutt stort nok, det kan jeg forsikre dere om. 

For på skolen har jeg et fag ved navn Online Journalism, og en av oppgavene går ut på å lage en blogg. Javel, og så, du har jo en blogg, hva er problemet, tenker nok dere. Og jada, det er sant nok, det. 

Men. Ettersom lærer Roger skal bedømme innhold og stil, så må det jo nødvendigvis skrives på engelsk. Dere, mine lesere, må dermed rote fram engelskkunskapene deres for å ta del i min bloggverden. 

Eventuelt kan jeg skrive på norsk og oversette til engelsk, eller omvendt. 

Eller jeg kan starte en ny blogg, en engelsk en, og operere med to stykker.

Et veldig vanskelig valg, som dere skjønner. Tips, anyone?

Ja, okei da, jeg tar hintet

Jeg er tidlig ute til et intervju, så jeg rusler bortover veien på et ukjent sted i bydel 5 i Dublin for å se meg litt om. Det er sol, så jeg ser på verden rundt meg gjennom mine turkise, relativt store solbriller. Det er sol, men likevel ikke så varmt, så jeg har på meg min brun- og gulstripete ulljakke for å unngå nok en forkjølelse. Og så de oransje skoene, selvfølgelig, det er jo vår! Men, som sagt, jeg er tidlig ute og jeg rusler bortover veien. En bil kommer kjørende mot meg, ren refleks gjør at jeg titter inn på passasjerene, jeg ser tre jenter og en gutt. Tre unge jenter og en ung gutt som ser på meg og ler. 

Jeg kan høre latteren deres der inne, de ler så høyt at de nesten skriker, men de synes ikke det er nok. De må peke også. Nå ler de mens de peker på meg. Men fortsatt er de redde for at jeg ikke forstår hva de mener, at jeg ikke forstår at det er meg de ler av. Meg og de turkise solbrillene mine, de oransje skoene og den brune- og gulstripete ulljakken. 

Så de ruller ned vinduet. 

Peker ut gjennom vinduet. Og ler. Høyt.

Jeg ser meg forvirret rundt, smiler så vidt mot den leende bilen, rusler forfjamset videre. Og lurer på om jeg virkelig er så rar. 

Dublin 5-ungdommen har sagt sitt, hva sier du?

Innendørs solskinnsdag

Når jeg ser ned på elven, ser jeg blå himmel og konturene av opplyste mursteinshus. 

Det er et speilbilde, dagens blå himmel betrakter seg selv i elven, ser på seg selv og på mursteinshusene, de er ekstra gylne i dag. 

Jeg ser ned på elven fra min plass i sofaen. 

"Du skulle kanskje ha gått ut og nytt det fine været, fra utsiden," tenker jeg om meg selv, mens jeg blir sittende. Inne. Det er søndag, og jeg vil tilbringe den inne, selvom solen skinner. 

Jeg vil lese i den fantastiske boken Tell me no lies, en bok som samler undersøkende journalistikk mellom permene. Reportasjene er plukket ut av en av de største undersøkende journalistene av dem alle, John Pilger. Hittil har han tatt meg med til en konsentrasjonsleir på tampen av krigens dager, til Hiroshima etter at atombomben falt, til Vietnam mens amerikanerne bombet veier og bygninger, på innsiden av begravelsesbransjen i USA. Nå venter en ny skildring fra Vietnam, journalisten Seymour M. Hersh skal ta meg med til massakren i My Lai, og jeg gleder meg, selv om jeg vet det blir tøft.

Også vil jeg høre på Yann Tiersen, perfekt solskinnsmusikk for en dag inne.