Vadsø. Finnmark. Finnmarken. Kulda. Vinden. You name it. Uansett, jeg er tilbake, og jammen har jeg ikke tenkt til å bli her en stund.
Fast jobb fristet, så jeg takket ja. Lost in Vadsø, med andre ord. Men det er ikke så verst det. Ikke det verste stedet man kan være lost, hvertfall. Det regner ikke her.
Men det er ikke akkurat sommer her heller. Rekordvarme i nord sier de, på nyhetene, på lokalnyhetene til og med. Men det gjelder ikke her. Vadsø er i Øst-Finnmark, og det er i vest det er varmt. Og i Troms. Tromsø. Ikke Vadsø. Så det.
Det betyr jo at det ikke er så surt å være på jobb da. Det er jo ingenting som er verre enn å måtte sitte inne når det er fint vær ute. Men når man er journalist kan man jo finne på noe å gjøre ute i det fine været da. Måle badevannstemperaturer, for eksempel. Eller teste is. Sånn som Andrea gjør i Nordlys.
Men en dag var det nesten fint vær i Vadsø. Da gikk vi på fjelltur, og fant en grønn bane av noe slag. Så begynte det å regne.
En annen dag VAR det fint vær på ordentlig. Det var på St.Hansaften.
På Skiippagurrafestivalen i Tana var det ikke så fint vær. Men likevel var det bedre enn Hove og Quarten og Roskilde. Så det. Men det veier ikke helt opp for Roskilde-tapet. Det gjør ikke det.
Jeg skulle ønske jeg var på Roskilde, jeg.
