Gjenoppdagelse

I dag kom  jeg plutselig på en internettside jeg hadde glemt eksisterte. For da jeg byttet ut den utgåtte pcen med denne fine macen, så glemte jeg jo helt at det er noe som heter last.fm. Men i dag kom jeg altså på det igjen, lastet ned programvaren, og nå storkoser jeg meg. 

For fordi jeg vet at det bare er et halvt år til jeg skal flytte på meg igjen, har jeg ungått å kjøpe nye cder etter at jeg ankom Dublin (i stedet har jeg kjøpt fire sesonger av the wire, hele the black books og the band of brothers, som om det tar noe mindre plass). 

Så dermed er det en stund siden i-poden min fikk nytt påfyll, og i dag hadde jeg lyst til å høre på noe annet enn det samme gamle (selvom det samme gamle selvfølgelig er mer enn bra nok). 

Last.fm ble redningen, og fortjener derfor litt ny reklame. For nå sitter jeg og hører på hva min kjære venninne Celine pleier å høre på. Morsomt, synes jeg.   

Trafikkork

En helt vanlig morgen i Dublin. Lars og jeg er på vei til bussen, men for å komme dit må vi gjennom noen hindringer. Hindringer i form av trafikklys. Man skulle tro trafikklys var en enkel affære. Lyser det rødt stopper du. Er det gult kan du ta sjangsen på å kjøre, eller du kan velge å bremse ned. Og er det grønt lys, da er saken klar: Kjør i vei. 

Men nei da. I Dublin står tydeligvis ikke lyskryssene spesielt høyt på listen over ting som må læres før man får utdelt førerkort. Så tilbake til scenarioet. 

Lars og jeg er på vei til bussen, rekker ikke den grønne mannen, og blir stående å vente på neste. Det er relativt tidlig, det er rushtid, mange biler på veien, på den andre siden av lyskrysset er det kø. Men det bryr ikke bilistene seg nevneverdig om. Her er det om å gjøre å rekke over mens det er grønt, gult er også greit, og har det allerede skiftet til rødt gjør ikke det noe. Kjør allikevel. Selvom enhver kan se at det ikke er plass til bilen på den andre siden av krysset, det er kø, stappfullt. Men valget er tatt, det er for sent å snu, å rygge, for bak har alle gjort det samme, latt være å tenke på at det ikke er plass, kjørt likevel. 

Lyset har for lengst skiftet fra grønt til gult til rødt, og den grønne mannen har kommet tilbake. Det vil si, vi antar at den har kommet tilbake, men vi vet ikke, en hvit lastebil skygger for utsikten, en hvit lastebil som har gjort som alle de andre, kjørt selvom han aldri i verden ville rekke over, og nå står han midt på fotgjengerfeltet. Foran den hvite lastebilen står det andre biler, biler som hindrer andre i å dra nytte av sitt grønne lys. 

Og sammen holder de tutekor. 

Om ikke lyskryss står høyt på kjørekunnskaplisten i Irland, så gjør tuting det til gangs.  

Og mens bilistene konkurrerer om hvem som kommer raskest frem og om hvem som kan tute mest intenst, kjenner jeg at jeg er glad det er venstrekjøring på disse veiene. Det gir meg liksom en ekstra unnskyldning til hvorfor jeg aldri skal sette meg bak et ratt her i landet. Aldri. 

Skrekkens fryd

Ute er det svart, grått noen steder, grått av tåke, gatelys skimrer så vidt, flimrer. Antakelig regner det også, og du skal ikke se bort i fra at det blåser, vinden viner mot husveggen din. Er det ikke ubeskrivelig deilig å slå av lyset inne også da? Slå av lyset, og gi klarsignal for en skrekkfilm på skjermen? 

Jeg liker å bli skremt, og i går ble jeg det til gangs av denne filmen:

The Strangers heter den, og er å anbefale hvis du vil bli skikkelig redd. Forhåpentligvis er du sånn som meg, som ikke får mareritt etterpå.

Hva med deg, hva er din favoritt skrekkfilm?

Reprise

Jeg kom akkurat på at min såkalte blogg har hatt bursdag, 1. desember var den store dagen. Det er jo litt trist at jeg ikke kom på det før nå, men det får gå. Dette er uansett en post anledning bloggens treårsjubilé, og da er det på sin plass å ta et lite tilbakeblikk på tiden som har gått. Hva handlet det første innlegget om, for eksempel? 

Jo, om hvor uventet en ny dag kan komme, første desember nærmere bestemt. Bakgrunnen var antakelig julekalenderen som befant seg på posten i Fauske, mens jeg var i Bodø og ventet spent. 

Apropos Bodø, det var der blogg-eventyret begynte, og det er der de fleste innleggene stammer fra, fra mine to år med verdens herligste klasse. Og et år med verdens beste bofellesskap, Svartlien, der spesielt søndager var gode å dele. Jeg lærte mye i Bodø, både om det å være journalist (flaks) og om meg selv. Men det jeg husker aller best er alle de rare påfunnene. For de involverte: TCTFATB, taubane fra blåhuset til svartlien, juleradioprogrammet uten navn, historien om jentefuglen Line, brekkehelger med sverre i fosterstilling og scannere på vei ut vinduet, geletog og supermarioaften, æppelkakbaking og gratenglaging, onsdagskro der journaliststudentene bestemmer musikken . Også videre også videre. Nei, Bodø var bra. Men 14. november 2006 nærmet det seg slutten, vi skulle alle hvert til vårt, i praksis. Mye å savne, og jeg savner fortsatt.

Deretter har det vært tre uker på Svalbard, et år i Vadsø og et halv et i Dublin. Alt har vært bra på sin måte, ganske deilig i grunn, og mye av det har blitt formidlet gjennom min såkalte blogg. 

All ære til den, og hipp hurra!

Kevin the man

Det er noe spesielt med Kevin McAllister alene hjemme i Chicago og New York. Med hvordan det er jul overalt, mens han knuser skurkene med malingspann, stiftepistol, islagte trapper og elektriske støt. For ikke å glemme den fryktinngytende tarantellaen til bror Buzz. 

I dag har Lars og jeg hatt et raid, kost oss med begge to. Og jaggu kom julestemningen snikende. 

Jeg gleder meg til å komme hjem om to uker minus en dag. Til å feire nyttårsaften alt for tidlig med dem jeg ser altfor sjelden, til å pynte hos pappa og feire julaften hos mamma. Ribbe, pinnekjøtt og krumkaker. Det blir fint. Også håper jeg det blir plass til litt god gammel melkesjokolade også, for det savner jeg her i Dublin. Vel fins det noen erstattere, men det blir jo ikke det samme. 

Også gleder jeg meg til å kjøpe julegaver, det skal bli kommende ukes prosjekt. Så hvis det er noen der ute som sitter på noen ønsker, kom med dem nå!

Video på bloggen!

Endelig har jeg (det vil si Lars) funnet ut hvordan man kan legge ut en youtube-video på bloggen. Det har jeg lurt lenge på, så nå er jeg særs fornøyd. Så da vil jeg gi dere trofaste blogg-lesere en finfin gave anledning første desember. Her er Pingu lager pannekaker!

Enkel matte

Det var lørdag, ikke så sent, men sent nok til at et par øl (pluss pluss) hadde havnet innabords. På dansegulvet var det noen rare folk, og ettersom jeg ikke ville være dårligere enn dem, slang jeg meg med. 

Men jeg fulgte nok ikke godt nok med da jeg inntok dansegulvet. Jeg kan ikke ha fått med meg at jeg gikk opp et trinn. For da ville jeg nok ha lagt sammen to og to - hvis jeg går opp et trinn for å komme opp på dansegulvet, må jeg antakelig ned et trinn for å komme ned igjen. Nei, jeg kan ikke ha fått med meg det, for det trinnet gikk meg hus forbi. 

Så nå sitter jeg her, halvannen dag senere, med en forstuet fot som er en god del større enn den andre, og venter på at det skal gå ann å gå på den igjen. 

Et par krykker hadde heller ikke skadet.