Trafikkork

En helt vanlig morgen i Dublin. Lars og jeg er på vei til bussen, men for å komme dit må vi gjennom noen hindringer. Hindringer i form av trafikklys. Man skulle tro trafikklys var en enkel affære. Lyser det rødt stopper du. Er det gult kan du ta sjangsen på å kjøre, eller du kan velge å bremse ned. Og er det grønt lys, da er saken klar: Kjør i vei. 

Men nei da. I Dublin står tydeligvis ikke lyskryssene spesielt høyt på listen over ting som må læres før man får utdelt førerkort. Så tilbake til scenarioet. 

Lars og jeg er på vei til bussen, rekker ikke den grønne mannen, og blir stående å vente på neste. Det er relativt tidlig, det er rushtid, mange biler på veien, på den andre siden av lyskrysset er det kø. Men det bryr ikke bilistene seg nevneverdig om. Her er det om å gjøre å rekke over mens det er grønt, gult er også greit, og har det allerede skiftet til rødt gjør ikke det noe. Kjør allikevel. Selvom enhver kan se at det ikke er plass til bilen på den andre siden av krysset, det er kø, stappfullt. Men valget er tatt, det er for sent å snu, å rygge, for bak har alle gjort det samme, latt være å tenke på at det ikke er plass, kjørt likevel. 

Lyset har for lengst skiftet fra grønt til gult til rødt, og den grønne mannen har kommet tilbake. Det vil si, vi antar at den har kommet tilbake, men vi vet ikke, en hvit lastebil skygger for utsikten, en hvit lastebil som har gjort som alle de andre, kjørt selvom han aldri i verden ville rekke over, og nå står han midt på fotgjengerfeltet. Foran den hvite lastebilen står det andre biler, biler som hindrer andre i å dra nytte av sitt grønne lys. 

Og sammen holder de tutekor. 

Om ikke lyskryss står høyt på kjørekunnskaplisten i Irland, så gjør tuting det til gangs.  

Og mens bilistene konkurrerer om hvem som kommer raskest frem og om hvem som kan tute mest intenst, kjenner jeg at jeg er glad det er venstrekjøring på disse veiene. Det gir meg liksom en ekstra unnskyldning til hvorfor jeg aldri skal sette meg bak et ratt her i landet. Aldri.