En svipptur til Belfast

Hmm, kanskje vi skal dra et sted denne helgen, tenkte jeg og Lars forrige fredag. Det var helgen før skolen begynte på ordentlig, og virket som en fin anledning til å ta en tur. Derfor tok vi turen innom busstasjonen i sentrum og samlet sammen de rutetabellene vi kunne finne. En egen flyer lokket med billige turer til Belfast, og vi lot oss friste. 

Etter to og en halv times busstur var vi i Nord-Irlands hovedstad. Færre biler, mer og varmere sol og rosa busser var blant det første vi konstaterte. Så fikk vi tatt ut noen pund og fant veien til første og beste pub. Eller pob, som de sier her til lands.  

Puben viste seg å være den eldste i Belfast. Der traff vi denne fine mannen, ved navn Marty, og det gode ølet Harp. Intet dårlig skup.

Så hoppet vi inn i en black taxi, og spurte om sjåføren ville gi oss en politisk kjøretur. Og dermed bar det avgårde til et protestantisk boligområde, der nesten hver eneste mur var dekkorert med veggmalerier, politiske sådan. At Belfast og Nord-Irland har en røff historie er vel kjent for de fleste, men det var rart å oppleve hvor nært det er. Fortsatt er det et særs høyt gjerde som skiller katolikkene fra protestantene, og i følge taxisjåføren vår, vil det drøye leeeenge før det blir tatt ned. Veldig spesielt. 

Dagen etter skulle høydepunktet være Titanic Boat Tour. For det synkende skipet ble nemlig bygget i Belfast, og det vet de å utnytte. På et særdeles kjedelig vis, viste det seg. 

For øvrig koste vi oss med masse mat og drikke, sov billig på hostel og kjørte pariserhjul. 

Stas, med andre ord. 

Min første A!

I Irland, vel å merke. 

Jeg og Lars hadde  engelsktesten vår i går (litt på etterskudd, ja), sammen med en gjeng asiatere. Oppgaven besto av å skrive et essay på engelsk, om hvorvidt ny teknologi fører til at tradisjoner forsvinner. Som vanlig lirte jeg av meg en masse ord, langt over de 250 nødvendige, og var sikker på at det jeg lirte av meg ikke var noe særlig å skryte av. 

Men jagguminsanten så kan jeg skryte litt likevel. For det fantastiske essayet var verdt en A, juhuu. 

Egentlig er det ganske sykt, for jeg har aldri vært flink til å skrive ting på engelsk, stilene på videregående var rimelig fulle av røde streker, for å si det sånn. Men altså. A. Jeg er stolt!

En annen bra ting idag er at vi har fått et internett som virker ordentlig. Så da blir det mer blogging. Bare vent i spenning!

Sol og regn og sol

Her går det både opp og ned, gitt. På værfronten, altså. En helt normal dag virker å være som følger: 

Jeg våkner, utenfor vinduet skimter jeg blått. Jeg står opp, tar en nærmere titt på himmelen, ser at solen skinner. Jeg spiser frokost, og tenker at en tur i det fine været hadde gjort seg. Jeg tar på meg sko, går ut, for så å oppdage at det ikke er sol lenger. Og den blå himmelen er ganske langt borte. Faktisk så regner det. Men bare litt. Jeg revurderer ideen om tur, men i det jeg bestemmer meg for å gå inn igjen, slutter det å regne. Javel, tenker jeg, og rusler av gårde. Så. Når jeg har gått så langt at det er et stykke tilbake, da begynner moroa. Nå regner det ikke, det fosser. Jeg blir våt. Hjem, tenker jeg, og vender om, raskere nå. Men når jeg nesten er hjemme igjen, da har himmelen rast fra seg. Og jada, blir det ikke litt sol også?

Er det tilfeldig at jeg hoster og snufser? Trokke det, nei.

En hyllest til storbyen

Det er mye man savner når man tilbringer et år i Vadsø, Finnmark. For eksempel folk. Ja, folk sånn helt generelt. Fremmede folk. På gata. Ukjente figurer som haster forbi. Stemmer. Konturene av liv. Mange liv. Som møtes et sted. Som skal rekke noe. Som slenger innom en kafé. For på steder som ikke er Vadsø og Finnmark er kafédørene åpne oftere enn de er stengt. Og pubene. I flertall. 

I Dublin er pubene definitivt i flertall. Det ryktes at det finnes over tusen, men så mange har vi ikke rukket innom ennå. Men det har blitt noen. Selvfølgelig. Men ingen guinness, ennå. Fortsatt ser den urovekkende svart ut, takke meg til en lager. 

Nesten en uke i storbyen virker lovende for resten av året. Det er gøy å være student igjen - også når alt foregår på engelsk (det kommer kanskje som et sjokk på noen av dere, men jeg skjønner faktisk ganske mye, og klarer også å lire av meg både det ene og det andre). Forløpig er vi bare fire nordmenn og en tysker i klassen, men 22. september blir det andre boller, da begynner det for alvor og alle irene slutter seg til. Det blir staaas. 

Jeg har ikke rukket å ta så mange bilder, for mesteparten av tiden har jeg hatt hendene fulle av alt for mye annet, sånn at kameraet ikke har fått plass. Dessverre. Men jeg lover forbedring. I mellomtiden får dere kose dere med disse! Og ja, det nederste bildet viser Lars på balkongen vår. Med utsikt til elven. Flotte saker sier nå jeg. Adjø.