En hyllest til storbyen

Det er mye man savner når man tilbringer et år i Vadsø, Finnmark. For eksempel folk. Ja, folk sånn helt generelt. Fremmede folk. På gata. Ukjente figurer som haster forbi. Stemmer. Konturene av liv. Mange liv. Som møtes et sted. Som skal rekke noe. Som slenger innom en kafé. For på steder som ikke er Vadsø og Finnmark er kafédørene åpne oftere enn de er stengt. Og pubene. I flertall. 

I Dublin er pubene definitivt i flertall. Det ryktes at det finnes over tusen, men så mange har vi ikke rukket innom ennå. Men det har blitt noen. Selvfølgelig. Men ingen guinness, ennå. Fortsatt ser den urovekkende svart ut, takke meg til en lager. 

Nesten en uke i storbyen virker lovende for resten av året. Det er gøy å være student igjen - også når alt foregår på engelsk (det kommer kanskje som et sjokk på noen av dere, men jeg skjønner faktisk ganske mye, og klarer også å lire av meg både det ene og det andre). Forløpig er vi bare fire nordmenn og en tysker i klassen, men 22. september blir det andre boller, da begynner det for alvor og alle irene slutter seg til. Det blir staaas. 

Jeg har ikke rukket å ta så mange bilder, for mesteparten av tiden har jeg hatt hendene fulle av alt for mye annet, sånn at kameraet ikke har fått plass. Dessverre. Men jeg lover forbedring. I mellomtiden får dere kose dere med disse! Og ja, det nederste bildet viser Lars på balkongen vår. Med utsikt til elven. Flotte saker sier nå jeg. Adjø.