Nå er jeg glad nå. Sånn type kjempeglad. For gjett hva. Radiohead skal til Roskilde. Til sommern. Jejeje.
Jeg misliker følelsen av at man er på vei til å bli syk. Når man kjenner at det er noe som ikke stemmer, liksom. Kroppstemperaturen som veksler mellom varm og kald. Hodet som verker. Armene som er litt tyngre enn vanlig. Og bena, det er liksom så slitsomt å gå, man vil helst sitte, ligge, men heller ikke det er behagelig, det verker om man sitter eller ligger for lenge i en stilling.
Jeg skjønner hvordan det kommer til å gå, og det er for sent å gjøre noe med det. For sent å finne fram tranen eller omega-3 eller biovitt eller sanasol eller noe annet som er ment for å forebygge. Bakteriene begynner å få overtaket, det er bare å resignere, hvile, la kroppen brytes ned for så å bygges opp. Eller noe.
God bedring til meg selv sier nå jeg.
Jeg står opp sent, klokken er nesten tolv når jeg våkner, det gjør ingenting, det er søndag, jeg kan gjøre hva jeg vil, vil jeg sove til tolv kan jeg gjøre det, til tre for den saks skyld, men det vil jeg ikke, så jeg står opp når klokken er nesten tolv. Gårsdagens pizza i ovnen, hjemmelaget, nesten bedre i dag enn i går, paprikaen kjennes litt saftigere liksom, sjokomelk i glasset, med sugerør, sugerøret er viktig, sjokomelken blir ikke den samme hvis den ikke drikkes med sugerør. Og stafett på tv. Det er vinter, vintersport, stafett, rike og herwig-carlsen, Norge leder, selvfølgelig leder Norge.
Og jeg nyter alt sammen. Norge som leder, sjokomelken med sugerør, gårsdagens pizza. Søndag.
Så. Da er tiden kommet. For den såkalte mørketida. Jeg priser meg lykkelig for at den ikke er helt mørk. Den er ganske blå, egentlig. Litt lys blå midt på dagen, det vil si fram til halv tolv-tolv kanskje, men mest mørk blå.
Også er det snø. Alle som er faste lesere av Min såkalte blogg vet jo hvor glad jeg er i snø. Men for eventuelle nye lesere kan jeg fortelle: Jeg liker snø. Og jeg er særs fornøyd med at den har kommet før julekalenderen begynner, sånn at jeg slipper å bekymre meg for det. Det fins alltids andre ting å bekymre meg over, for eksempel at NRK skal vise en eller annen teit, ny julekalender, istedetfor en god gammeldags. Er ikke det bekymringsverdig, så vet ikke jeg.
Årets første nordlys har jeg og sett. I går. Det var ikke så imponerende, ikke som når Svartlien var omringet i Bodø, eller når man måtte legge seg ned på bakken utenfor Senter for journalistikk og bare se. Men det var så fint at Henrik og jeg kjørte litt ut av byen for å se. Månen var finere enn nordlyset akkurat da, egentlig. Men jeg satser på at det tar seg opp. Nordlyset altså.
For øvrig er det en vinteraktivitet jeg har fått erfare i år som er ny for meg. Det vil si, helt ny er den jo ikke, jeg har jo sett den bli praktisert, og faktisk også bidratt en gang i blant selv, men som regelmessig vinteraktivitet er den ny for meg.
(Foto: Ingerid Jordal)Tromsø. I helga. Forrige helg. Var jeg. Jeg var i Tromsø forrige helg. Altså. Og det var: FINFINT! I utgangspunktet var det visst Brann-Tromsø som trakk oss til storbyen, men det ble på en måte litt mislykket for mitt reisefølge, da Tromsø mer eller mindre (mer mer enn mindre) knuste Brann. Men det var fyrverkeri etter kampen likevel.
Men det gjorde jo ingenting at Brann tapte. Ikke det at jeg heier på Brann, så det hadde forsåvidt ikke gjort noe om de vant heller. Det gikk på en måte litt ut på ett. Men uansett. Poenget er at det som var verdt turen var jo ikke noe som helst fotballag. Det var jo Andrea. Og Morten. Og Ole-Martin.
Nå savner jeg dem. Andrea, Morten og Ole-Martin. En hærli gjeng. Som det var hærli å se igjen. Selvom jeg så dem forrige helg også, men jo oftere jo bedre sier nå jeg. Og i det store og det hele har jeg jo ikke sett dem så mye den siste tiden. Jeg har egentlig ikke sett så mange av dem som betyr mest.
Det er nok det jeg savner mest når jeg er her i Vadsø. Finnmark. Alle de andre som ikke er her. Dere i Oslo. Dere i Tromsø. Dere i Lofoten. Du i Kristiansand. Og dere andre som er alle andre steder.
Jeg har det fint her. Men jeg savner mange.
