Tilbake...

I Vadsø igjen.

Hjem, kjære hjem, er det noen som sier. Og til og med borte bra, men hjemme best. Jeg tror nok at jeg kan motbevise det.

For mine tre uker borte, ikke hjemme, ikke i Vadsø, men i Risør, har vært de beste tre ukene på aldri så lenge. Stikkord er: LARS (med store bokstaver ja, fordi Lars er best), skjærgård, sol, båt, 18 grader i vannet, øl, vin, sjampanje og jordbær, kammermusikkfestkonsert på Stangholmen, sjektetur, artige-, fine- og rare venner og familie av Lars, titusen og casino og fisking etter berggylte.

Og mye mer. Men det viktigste og beste er at det har vært tre fine uker med Lars. Veldig fine. De skulle jeg aldri ha vært for uten.

Og så. Nå kommer baksiden av medaljen.

To måneder.

To måneder venting og tålmodighetsspising. Og savn. Jeg savner allerede jeg.

Forhåpentligvis vil Finnmarken gjøre dagene kortere.

(Ps. Bilder fra ferien kommer altså. Snart.)

Fineste ferien

Må si at overgangen fra sol, sol, sol i Riga til vått og kaldt og lue og votter i Vadsø er ganske så stor.

Har altså nettopp kommet hjem (som jeg nesten må kalle kalde nord) fra en veldig perfekt ferie i Riga sammen med Lars. Sol og øl og båttur og spa-hotell og den fineste gutten, nei, det var flotte saker. (Kanskje, kanskje kommer det flere bilder senere, men internetten og datamaskinen spøker litt med tålmodigheten min.)


Men nå.

Nå er jeg tilbake i Vadsø, og Lars har flyttet ned. Til Risør. Det er triste saker.

Savn. Jeg savner deg.

Til deg:

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don’t know where I am
I don’t know where I’ve been
But I know where I want to go

And so I thought I’d let you know
That these things take forever
I especially am slow
But I realize that I need you
And I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
Just to meet me in the morning
And I thought it was strange you said everything changed
You felt as if you'd just woke up
And you said “this is the first day of my life
I’m glad I didn’t die before I met you
But now I don’t care I could go anywhere with you
And I’d probably be happy”

So if you want to be with me
With these things there’s no telling
We just have to wait and see
But I’d rather be working for a paycheck
Than waiting to win the lottery
Besides maybe this time is different
I mean I really think you like me

(Bright Eyes - First time of my life)

Savn.

Det triste med å ha ferie er at den tar slutt.

Kom på besøk til Vadsø da?

Tromsø!

Tromsø. I helga. Forrige helg. Var jeg. Jeg var i Tromsø forrige helg. Altså. Og det var: FINFINT! I utgangspunktet var det visst Brann-Tromsø som trakk oss til storbyen, men det ble på en måte litt mislykket for mitt reisefølge, da Tromsø mer eller mindre (mer mer enn mindre) knuste Brann. Men det var fyrverkeri etter kampen likevel.

Men det gjorde jo ingenting at Brann tapte. Ikke det at jeg heier på Brann, så det hadde forsåvidt ikke gjort noe om de vant heller. Det gikk på en måte litt ut på ett. Men uansett. Poenget er at det som var verdt turen var jo ikke noe som helst fotballag. Det var jo Andrea. Og Morten. Og Ole-Martin.

Nå savner jeg dem. Andrea, Morten og Ole-Martin. En hærli gjeng. Som det var hærli å se igjen. Selvom jeg så dem forrige helg også, men jo oftere jo bedre sier nå jeg. Og i det store og det hele har jeg jo ikke sett dem så mye den siste tiden. Jeg har egentlig ikke sett så mange av dem som betyr mest.

Det er nok det jeg savner mest når jeg er her i Vadsø. Finnmark. Alle de andre som ikke er her. Dere i Oslo. Dere i Tromsø. Dere i Lofoten. Du i Kristiansand. Og dere andre som er alle andre steder.

Jeg har det fint her. Men jeg savner mange.

Nostalgisk filmklipp

Når jeg satt og så igjennom noen gamle filmklipp på datan min, kom jeg plutselig over dette. Filmklippet av Are som imponerer oss med sin tolkning av Balladen om Kåre og Nelly. Dette er selvfølgelig på Skjeberg Folkehøgskole, på rom 420. Åhh, nå savner jeg Skjeberg litt jeg. Og Are. Og dere andre.

For øvrig beklager jeg at man ikke ser så mye i bildet, jeg var ikke så flink med lys på den tiden, hehe..