Tilbake...

I Vadsø igjen.

Hjem, kjære hjem, er det noen som sier. Og til og med borte bra, men hjemme best. Jeg tror nok at jeg kan motbevise det.

For mine tre uker borte, ikke hjemme, ikke i Vadsø, men i Risør, har vært de beste tre ukene på aldri så lenge. Stikkord er: LARS (med store bokstaver ja, fordi Lars er best), skjærgård, sol, båt, 18 grader i vannet, øl, vin, sjampanje og jordbær, kammermusikkfestkonsert på Stangholmen, sjektetur, artige-, fine- og rare venner og familie av Lars, titusen og casino og fisking etter berggylte.

Og mye mer. Men det viktigste og beste er at det har vært tre fine uker med Lars. Veldig fine. De skulle jeg aldri ha vært for uten.

Og så. Nå kommer baksiden av medaljen.

To måneder.

To måneder venting og tålmodighetsspising. Og savn. Jeg savner allerede jeg.

Forhåpentligvis vil Finnmarken gjøre dagene kortere.

(Ps. Bilder fra ferien kommer altså. Snart.)

Mot slutten i Vadsø

Da har jeg sagt opp jobben min, gitt. Med tre måneders oppsigelsestid, betyr det at jeg skal være her ut august.

Egentlig føles det ganske så greit. Medregnet praksisperioden, så har jeg vært her i nesten halvannet år, og jeg kjenner at det er nok. Finnmark er stas det liksom, men halvannet år holder. Det blir fint å komme nærmere alle dere som bor sørpå, fint å komme nærmere alle dere jeg savner.

Så spørs det hvor nærme det blir. Jeg krysser alle fingre jeg har for at søknaden min skal falle i smak hos Griffith College i Dublin, og da blir det journaliststudier og øl og Lars for alt det er verdt.

Og hvis ikke? Ja, da blir det vel en reise rundt om i den store verdenen da. Ikke å forakte det heller.

Den legendariske operaen

Når jeg var i Oslo nå, så måtte jeg selvfølgelig på utflukt til operaen. Eller, rettere sagt operataket, ettersom det er det jeg er mest fasinert av. Man kan jo gå på det! Jeg fikk med meg Lars og Graff og Nicko og Siril, og her er noen av bildene: