Kalde føtter

Jeg er alltid kald, jeg. Enten på hendene. Eller på føttene. Jeg er sjelden kald på hendene og føttene samtidig.

I dag er det føttene som fryser. Selvom de var med på en varm dusj i sted. Når de fikk vann på seg sved det, sånn som det gjør når noe veldig kaldt får noe veldig varmt på seg. Men likevel hjalp det ikke nevneverdig. I lengden.

Nå er føttene tyllet inn i et tykt teppe. Et stygt et sådan, men det bør ikke ha noe å si for effekten. Men blir føttene varmere? Ikke snakk om.

Hva gjør man da med kalde føtter?

Vinter i Widerøe

16:30.
Jeg har akkurat ankommet Vadsø lufthavn, jeg har god tid, flyet mitt går ikke før 17:07. Sjekk inn, få boardingkort, stripp av klær og belte, tøm lommer, gå gjennom porten, smil til vektermannen, legg kort, nøkler, penger og mobil tilbake i lommene, ta på belte og klær igjen. Sitt ned og vent.

17:05
"Informasjon til reisende med Widerøes rute 937 til Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Tromsø. Flyet står dessverre fast i Kirkenes, det er for glatt på rullebanen til at flyene kan lette. Vi kommer tilbake med mer informasjon om en halv time, for da vet vi hva vi skal gjøre"

Javel, tenker jeg, ringer avtalen min i Båtsfjord. Jeg er forsinket, sier jeg, kluss med flyene, vet ikke hva som skjer når. Jeg lover å oppdatere, legger på. Ser meg rundt. Der sitter det en og hører på musikk. Ved siden av sitter en med Menn som hater kvinner. Bortenfor der igjen - enda en med musikk. Jeg har glemt både i-pod og bok, og er litt lei meg.

17:35
En halv time har gått. Den lovede informasjonen uteblir.

Men jeg har fått en ny venn. En liten jente. Et barn. Til vanlig er det ingen barn som liker meg, men denne jenta er nok litt rar. Vi tegner i tegneblokken hennes, fargelegger eventyrprinsesser med kulepenn. Og vi bygger hus i lego. Før vi hører et fly lande.

18:05
"Informasjon til reisende med Widerøes rute 937 til Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Tromsø. Det har nå landet et fly her som skal ta dere med til Kirkenes, så fortsetter ruten derfra. Men flyplassen i Kirkenes er stengt i minst en time til, så det blir litt venting. Men reisende med rute 937 er altså booket om, og vi deler ut nye boardingkort når vi får tid."

Når de får tid.

19:05
"Informasjon til reisende med Widerøes rute 937 til Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Tromsø. Vi ber passasjerene komme til informasjonskranken, der vi vil dele ut nye boardingkort."

19:12
Jeg krysser rullebanen på vei til flyet. Et kvarter til, og vi er på vei til Kirkenes, jeg tenker at to og en halv timers forsinkelse ikke er all verden. Det er til å leve med.

19:45
Kirkenes. Ut av flyet, inn i et annet. Et ansikt jeg drar kjensel på. Gammelordførern i Båtsfjord. Men skulle ikke han til Oslo i dag?
"Jeg har brukt hele dagen på å reise til Kirkenes, for så å vente på å snu og dra tilbake til Båtsfjord igjen", sier han.
"Artig", svarer jeg.

Kjempeartig. Widerøe om vintern, det er gøy. Ikke er det vinter engang. Det er bare juksevinter.

(jeg rakk ikke reportasjeavtalen min. kameraet mitt sa takk for seg da jeg skulle ta bilde av fortvilte passasjerer som den gode journalisten jeg er. da jeg skulle skru på telefonen min etter flyturen, tastet jeg feil kode 3 ganger)

Men alt løser seg.

Året som gikk

(i den grad et år kan gå).

Jeg er glad i lister. Lister gjør meg glad. Nå som jeg fortsatt er fyllesyk og har et hjerte som løper løpsk (i den grad et hjerte kan løpe), føler jeg et behov for å bli litt gladere. Jeg har troen på at en liste kan hjelpe. En fin liste over ting som er verdt å huske fra året 2007.

Så altså. 2007 var året da...

... jeg var i Finnmark for første gang.

... jeg var på reportasjetur i badstuen i Ytrebyen i Vadsø og ble legendarisk.

... Henrik og jeg var turister i Murmansk.

... Andrea og jeg koste oss i midnattsola på Svalbard.

... jeg fikk A på semesteroppgaven jeg lagde på Svalbard.

... jeg leste til muntlig eksamen sammen med Ole Martin. Selve lesingen var kanskje ikke så gøy, men det var Ole Martin.

... jeg fikk A på muntlig eksamen.

... jeg endte min praksisperiode i Finnmarken med å få tilbud om et vikariat som ble til fast jobb.

... jeg skjønte at jeg faktisk er litt flink til å være journalist og at jeg liker det like godt som jeg trodde jeg kom til å gjøre.

... jeg skjønte at det er enda artigere å være vaktsjef.

... jeg ble kjent med de fantastiske menneskene som jobber i Dagbladet Finnmarken.

... jeg savnet vennene mine i resten av landet mer enn noen gang før.

... jeg var på avslutningstur til Saltstraumen med journalistklassen min. Historisk (som alt det andre, for øvrig).

... tiden i Bodø var over. Jeg kjenner jeg blir litt trist bare jeg tenker på det. Så bra folk. Så mye å savne.

... jeg endret sivilstatus, etter 1 år og 3 måneder.

... jeg fikk min dose sol på Mallorca.

... jeg jobbet hele sommeren. For første gang i mitt liv.

... jeg ble tante til den tøffe hunden Baia.

... jeg ikke fikk dratt på Roskilde.

... jeg var i Tromsø opp til flere ganger. Like gøy hver gang.

... jeg var på min første journalistkonferanse og var full med mange andre fulle journalister. Svarte natta.

Også veldig mye mer, selvfølgelig, men nå ble jeg litt lei av å lage denne listen. Gøy, men ikke over alt for lang tid.

Men alt i alt tror jeg nok jeg kan si at 2007 var et bra år. Det beste er nok alle de fine menneskene jeg har blitt kjent med.

Men det har vært ekstra mye å savne dette året også. Bodø er over. Tiden med mange av de som nå betyr mest for meg. Som jeg ikke får nok av. Nå er dere altfor langt unna. Det er vel konsekvensen av å flytte til Finnmark.

Savn.

Det triste med å ha ferie er at den tar slutt.

Kom på besøk til Vadsø da?