Godt nytt

I dag kom jeg på en ting. Det vil si, det var en gutt ved navn Fergel (eller noe liknende som uttales slik) som kom på det for meg. 

Hopp tilbake i tid. 

Uviss dato i august. En postmann dukker opp utenfor huset mitt, der jeg står og vasker bilen (!). "Er det du som er Anniken," spør han. "Ja," sier jeg, og dermed er jeg en Macbook rikere. Jeeeiii. Det er bare et problem. Det går jo ikke an å flytte over photoshop og quark fra den avdankede pcen til den splitter nye macken!

Dermed har mye tid gått med til savn av nettopp de to tingene. Jeg liker å leke med photoshop, selvom jeg ikke er så flink. Og jeg liker å leke med quark, noe jeg er litt flinkere til. 

Så. I dag. Da vi sto utenfor klasserommet og snakket om en design-oppgave vi holder på med, da kom redningen. "Jeg skulle ønske jeg hadde Indesign hjemme," sier jeg, Indesign fordi det liksom skal være det nye quark, i Griffith college's hode i hvert fall. "Jeg skal fikse det for deg," sier Fergel (?). "Også går det jo an å laste ned 30 dagers tutorial også." 30 dagers tutorial.Hvorfor har jeg ikke tenkt på det selv? 

Så nå er alt i orden igjen. Photoshop og Indesign på prøve. Og når de 30 dagene er over kommer Fergel med en ny løsning.

Jeg kjenner på meg at han Fergel må være en kjernekar.  

Utepils i november

Mens bladene ramler av trærne, sitter jeg og drikker øl ute på pub. Ute. I november. Ganske rart, synes nå jeg. For et halvt år siden, altså i mai, var det altfor kaldt til å drikke utepils i Vadsø. Det gikk så vidt i juli. Med votter på. Og nå som snøen har lagt seg i Vadsø igjen, har jeg flyttet sørover, til Dublin. Tydeligvis stedet for helårsutepils, november intet unntak. 

Og for dere som måtte lure, novemberøl er like godt som en hvilken som helst annen øl når som helst på året. 

Men på en annen side, så hadde det gjort seg med litt snø også. Jeg kjenner jeg savner den. Litt. Så samtidig som jeg nyter utepilsen her, krysser jeg alt som kan krysses for at det er hvitt på bakken 19. desember. Hvit Oslo. 

Ta deg sammen...

... sier jeg til meg selv, inni meg. Skriv på essayet, fortsetter jeg, det er bare et avsnitt igjen nå, 400 ord pluss konklusjon. Da er du fri til å surfe på internett. Da, men ikke nå. 

Jeg hører hva jeg sier, men følger ikke med. Skal bare se om noen har oppdatert bloggen sin, tenker jeg, og ja visst, det er søndag, dagen for nye hemmeligheter. Dagens favoritter:

Okei, nå MÅ jeg lukke Firefox, åpne Word, konsentrere meg. Snart. Bare en liten titt til. For hva slags side er dette, mon tro? So, how was your day, spør den, jeg trenger ikke svare, for det er det så mange andre som gjør. Definitivt bedre med et dykk ned i andres betroelser enn å skrive på akademisk hvis, tenker jeg, og leser den første historien. Så den andre. Tredje. 

Hvilken side besøker du når du helst vil slippe å konsentrere deg om det du skal? (Nei, det er ikke lov å svare facebook.)

Ikke akkurat Irlands navle

Hvor langt kommer du med tog i Irland hvis du nødig vil betale mer enn 20 euro turretur? En mulighet er byen Kildare, noen mil utenfor Dublin. Vi skrur tiden tilbake til fredag, og gjør som jeg og Lars: Stiger på toget. 

"Jaha, Kildare. Den er sikkert like fin som en hvilken som helst annen by," tenker vi, mens vi nyter turen forbi grønne sletter, gravemaskiner og kuer. Og sauer, ikke minst. Sauer er det nok av. Snart har vi nådd turens endeholdeplass, en sliten mursteinsbygning pyntet opp med et navneskilt. Kildare.

Fra stasjonen går det en gratis minibuss ned den ene kilometeren til sentrum. Som de eneste passasjerene (minus en dame som ikke skal av her) takker vi for turen, og ser oss om etter en pub, eller kanskje et kart. Istedet blir vi møtt av et hyl. "Where did you by your shoes?!!" En flagrende skapning drassende på en koffert roper etter oss. Vi ser på hverdandre, titter ned på skoene mine, bort på damen. "They are orange, perfect to the bag my sister got me, I need shoes like that," fortsetter hun, selvom vi har stoppet og hun har kommet nærmere, holder hun støynivået oppe. Jeg forteller henne at skoene er kjøpt i London, men alt tyder på at hun ikke er så opptatt av det lenger. "So where are you from? Holland?" roper hun nå, men hun har snudd seg, på vei over gaten, bort fra oss. Vi fortsetter motsatt vei, bort til et kart satt opp utenfor byens turistinformasjon. Der venter en annen karakter på oss. Smellfeit, med en svart joggedress flekkete av skitt, det lukter ikke akkurat som han har vasket seg i det siste heller. "Is it your first time in Kildare", spør han, før han peker ut alle pubene til oss. Og når han omsider snur seg for å gå videre har vi definitivt behov for en øl. 

Vi velger den første og beste. Det er lunsjtid, og alle krakkene ved baren er opptatte av middelaldrende menn som følger med på hesteveddeløp på tven foran dem. Men når vi kommer inn, da snur de seg, stirrer, helt stille. Blikkene deres hviler på meg, mens jeg setter meg forsiktig ned ved et bord, og på Lars, når han stiller seg ved bardisken, og ber om to øl. Først når vi har fått hver vår øl, trekker de blikkene sine tilbake, fortsetter i vante rekker. 

Neste stopp: Turistinformasjonen. Om det er noe vi bør se når vi først er her? Jo, det måtte jo være katedralen og det runde tårnet. "But that's closed this time a year," sier turistinformasjonsdamen. Om hun har noen andre tips? Joda, ikke om byen hun er betalt til å reklamere for riktignok, men likevel. "I saw you were talking to the fat guy an hour ago. You stay away from him, he is not good. I haven't experienced it my self though, but they say so."

Katedralen og det runde tårnet - de to atraksjonene i Kildare. 

Men pass opp, de er stengt om høsten, selvfølgelig. 

Good eller bad, tjukkasen ga oss i hvert fall bedre råd for hvordan tilbringe dagen enn hva turistinformasjonsdamen kom opp med. Men etter middag er det nok Kildare for vår del. En kveld i en by som følger alle bevegelsene dine frister ikke alt for mye. Takke meg til storbyen, sier nå jeg. 

Men lekeplass, det har de til og med  i Kildare.

Syk, eller?

Her sitter jeg og skriver et essay om hvordan media skaper hypokondere. Og for hvert ord må jeg snufse, jeg nyser for hver tredje setning og jeg kjenner feberen komme snikende. Tilfeldig?

Hvorfor?

I dag morges, da jeg åpnet VGs nettside for å se om det var noe action i hjemlandet, ble jeg aldri så lite sjokkert. For der stirret en liten jente på meg, ved siden av øyet hennes er huden flerret av, jeg kan se konturene av hjernen hennes, og den ene armen er forvrengt rundt kroppen. Hun er dekket av støv og bygningsmasser, og er et levende symbol på barna som ble fanget da skolen deres raste sammen på Haiti. 

Og så tenker jeg, ville VG publisert dette bilde dersom det var en skole i Norge som hadde rast sammen, og denne jenta var norsk? 

Jeg vet at svaret er nei, og jeg kjenner argumentasjonen - jo lenger vekk, jo verre kan bildene være. Blod, døde eller sårede, fortvilte mennesker, vi tåler det, så lenge de er langt unna. 

Men vil det dermed si at det er greit?

En dukkert i andres følelser

Jeg vet ikke hva som gjorde det, men jeg falt helt umiddelbart for denne siden da jeg ramlet innom her om dagen. Tusen på tusen av fremmedes følelser samlet på et sted. Sitater tatt ut av sin sammenheng, tvunget til å stå alene, alene, men likevel sammen med alle de andre. Er du sint, glad, lei deg eller oppgitt, ja, da kan du surfe på denne følelsesbølgen, lete etter noen som setter ord på det du tenker akkurat nå. Stas? Ja, ganske!

Ja nei...

... nå er det spennende dere!

Godt man har øl og nachos å støtte seg til. 

Heiaheiaheia Obama!

Det tungrodde land

Om du trodde bankene i Norge var vriene å ha med og gjøre, ja, da får du tenke deg om en gang til. Eventuelt glede deg over at du ikke bor i Irland. 

Lars og jeg har opprettet en konto i Bank of Ireland, beregnet til betaling av husleie og skole og strøm og andre nødvendige ting. Og selve opprettelsen av en konto gikk jo greit. Både bankkort og nettbank fikk vi, uten nevneverdige utfordringer. De kom derimot da vi i går skulle betale husleien vår via nettbank. "Registrer ny mottaker", sa nettbanken, og vi skrev inn den etterspurte informasjonen om vår husleier. "Vi vil nå sende deg et brev med en bekreftelseskode, for å verifisere at opplysningene er riktige", var neste opplysning på skjermen. Whaaat, tenkte vi. Et brev? I posten? Snail-mail? Jesus. 

Dette har ikke vi til, huseieren skal jo ha pengene sine liksom, så i dag gikk vi ned til banken vår for å betale derfra. Null problem, tenkte vi. Å jo, da.

 

For det viste seg at huseieren vår ikke har konto i vår bank, men i en annen en. Og overførsler mellom ulike banker, det går jo ikke. "Men dere kan ta ut penger og gå i huseierens bank og betale der", sier bankdamen. Men å ta ut 1000 euro, nei, det er for mye forlangt. Langt over tillatt daglig sum, selvfølgelig. 

Så nå sitter vi her da, og venter på dette lovede brevet. Og lurer på hvordan irene klarer å ikke miste tålmodigheten.