Ikke akkurat Irlands navle

Hvor langt kommer du med tog i Irland hvis du nødig vil betale mer enn 20 euro turretur? En mulighet er byen Kildare, noen mil utenfor Dublin. Vi skrur tiden tilbake til fredag, og gjør som jeg og Lars: Stiger på toget. 

"Jaha, Kildare. Den er sikkert like fin som en hvilken som helst annen by," tenker vi, mens vi nyter turen forbi grønne sletter, gravemaskiner og kuer. Og sauer, ikke minst. Sauer er det nok av. Snart har vi nådd turens endeholdeplass, en sliten mursteinsbygning pyntet opp med et navneskilt. Kildare.

Fra stasjonen går det en gratis minibuss ned den ene kilometeren til sentrum. Som de eneste passasjerene (minus en dame som ikke skal av her) takker vi for turen, og ser oss om etter en pub, eller kanskje et kart. Istedet blir vi møtt av et hyl. "Where did you by your shoes?!!" En flagrende skapning drassende på en koffert roper etter oss. Vi ser på hverdandre, titter ned på skoene mine, bort på damen. "They are orange, perfect to the bag my sister got me, I need shoes like that," fortsetter hun, selvom vi har stoppet og hun har kommet nærmere, holder hun støynivået oppe. Jeg forteller henne at skoene er kjøpt i London, men alt tyder på at hun ikke er så opptatt av det lenger. "So where are you from? Holland?" roper hun nå, men hun har snudd seg, på vei over gaten, bort fra oss. Vi fortsetter motsatt vei, bort til et kart satt opp utenfor byens turistinformasjon. Der venter en annen karakter på oss. Smellfeit, med en svart joggedress flekkete av skitt, det lukter ikke akkurat som han har vasket seg i det siste heller. "Is it your first time in Kildare", spør han, før han peker ut alle pubene til oss. Og når han omsider snur seg for å gå videre har vi definitivt behov for en øl. 

Vi velger den første og beste. Det er lunsjtid, og alle krakkene ved baren er opptatte av middelaldrende menn som følger med på hesteveddeløp på tven foran dem. Men når vi kommer inn, da snur de seg, stirrer, helt stille. Blikkene deres hviler på meg, mens jeg setter meg forsiktig ned ved et bord, og på Lars, når han stiller seg ved bardisken, og ber om to øl. Først når vi har fått hver vår øl, trekker de blikkene sine tilbake, fortsetter i vante rekker. 

Neste stopp: Turistinformasjonen. Om det er noe vi bør se når vi først er her? Jo, det måtte jo være katedralen og det runde tårnet. "But that's closed this time a year," sier turistinformasjonsdamen. Om hun har noen andre tips? Joda, ikke om byen hun er betalt til å reklamere for riktignok, men likevel. "I saw you were talking to the fat guy an hour ago. You stay away from him, he is not good. I haven't experienced it my self though, but they say so."

Katedralen og det runde tårnet - de to atraksjonene i Kildare. 

Men pass opp, de er stengt om høsten, selvfølgelig. 

Good eller bad, tjukkasen ga oss i hvert fall bedre råd for hvordan tilbringe dagen enn hva turistinformasjonsdamen kom opp med. Men etter middag er det nok Kildare for vår del. En kveld i en by som følger alle bevegelsene dine frister ikke alt for mye. Takke meg til storbyen, sier nå jeg. 

Men lekeplass, det har de til og med  i Kildare.