... akkurat som Nareas.
De fleste jeg kjenner i Vadsø er enten i Murmansk eller på vei til Barcelona eller på jobb. Jeg har min eneste helg uten jobb på veldig lenge, og syns forsåvidt det er deilig med fri.
Men ganske ensomt. Dessuten er dem jeg savner mest langt, langt unna.
Godt jeg har vin. Og at Joo har donert sin playstation 2 mens han er på ferie.
... på veldig lenge.
Første bikinidag i Vadsø for min del i år, og det gjorde godt. Sol hele dagen, det er jaggu ikke ofte. Så nå er jeg glad og fornøyd og har fått et tilskudd av den vitaminen solen kommer med, antakelig var det ganske så tiltrengt.
Men jeg er ganske overrasket over at jeg klarte å nyte denne dagen så veldig til fulle. For gårsdagen, altså lørdagen, skulle tilsi det motsatte. Min erfaring tilsier at øl, hvitvin, rødvin, wiskey og gintonic ender i fadese dagen etter, men den gang ei. Jeg er så fornøyd!
Og som om ikke en stranddag skulle være nok, så går Lyn hen og slår Strømsgodset på overtid. På overtid av overtiden faktisk.
En finfin dag, rett og slett. Mon tro hvordan deres søndag har vært?
I Vadsø igjen.
Hjem, kjære hjem, er det noen som sier. Og til og med borte bra, men hjemme best. Jeg tror nok at jeg kan motbevise det.
For mine tre uker borte, ikke hjemme, ikke i Vadsø, men i Risør, har vært de beste tre ukene på aldri så lenge. Stikkord er: LARS (med store bokstaver ja, fordi Lars er best), skjærgård, sol, båt, 18 grader i vannet, øl, vin, sjampanje og jordbær, kammermusikkfestkonsert på Stangholmen, sjektetur, artige-, fine- og rare venner og familie av Lars, titusen og casino og fisking etter berggylte.
Og mye mer. Men det viktigste og beste er at det har vært tre fine uker med Lars. Veldig fine. De skulle jeg aldri ha vært for uten.
Og så. Nå kommer baksiden av medaljen.
To måneder.
To måneder venting og tålmodighetsspising. Og savn. Jeg savner allerede jeg.
Forhåpentligvis vil Finnmarken gjøre dagene kortere.
(Ps. Bilder fra ferien kommer altså. Snart.)
