Hørt i la casa del papa

- Surinam, surinam, surinam!
- Nå må jeg lære meg hvor Israel er, ass!
- Melbourne... Det så jeg til og med på værkartet i sted.
- Nå traff jeg Pyong Yang med 64 km, det var ikke verst.

Familien Sandvik, det vil si bror Morten, far Bjørn og meg selv, søster og datter Anniken, er hekta på Aftenpostens reise-iqtester. Far Bjørn er verst. Han har til og med sittet og lest i atlas for å lære verden utenatt. Og det hjelper, for reise-iqen har vokst de siste dagene.

Selv har jeg også blitt litt smartere. Jeg vet for eksempel at Irak er det lille, grønne landet, mens Iran er det store, brune ved siden av. Hvis man kan sånt får man fort en reise-iq på 110.

Prøv selv. Her.

I feriemodus

Om et døgn er jeg nesten i Oslo. Nesten. Om førti minutter.

Det er så kort tid til at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Jeg tror det er derfor i hvertfall. Konsentrasjonssvikt. Grunnet hjemglede.

Jeg har to saker jeg må gjøre ferdig før jeg kan ta ferie. Den ene skal være oppslag i jula. Den går det ikke så bra med, men sånn er det nå en gang. Ferie blir det uansett, og jeg gleder meg.

Gleder meg til jeg står på flyplassen i morgen, på Vadsø lufthavn, og konstaterer at flyet skal gå. At det ikke er noen vinterstorm som hindrer avgangen. Gleder meg til å sitte på flyet, gleder meg til whiskyen jeg skal ha for å feire at det er ferie. Gleder meg til Gardermoen, til flytoget, til Asker stasjon. Til mamma henter meg. Og jeg gleder meg til de neste dagene.

Til Moe og Graff og Eira og Marit og Cel. Og kanskje Sverre, Nils og Reidar. Og Baia. Som jeg er tante til.

Jeg gleder meg til lille julaften og julaften og første juledag. Og andre juledag, ikke minst. Og bursdagen til Marit.

Med så mye å glede seg til er det ikke rart det er så som så med konsentrasjonen. Dessuten er det snart quiz på Opticom.

Vaktsjef Anniken

Nå har jeg laget mine to første aviser som vaktsjef. Jeg er ganske stolt. Selv om jeg tror det handler mye om nybegynnerflaks. For hvem hadde trodd det, at jeg skulle være vaktsjef etter bare et drøyt halvår i bransjen?

Ikke jeg i hvert fall. Men jeg tror jeg trives i rollen.

Dessuten sier Jan Arne at "Vaktsjef Anniken" lyder bra. Og er det en ting man kan, så er det å ta Jan Arnes ord for god fisk.

Enda bedre blir det om en måneds tid. Når Morten sitter som vaktsjef i Finnmark Dagblad, og jeg kan ringe ham for å få deres saker. Eller omvendt. Det blir fint, det. Finfint!

(Egentlig hadde jeg tenkt å ta med faksimile av min første forside. Men jeg fikk det ikke til. Så dere får nøye dere med å gå inn på www.finnmarken.no og sjekke ut pdf-utgaven.)

Oisann...

... sa jeg, da jeg skulle flytte litt på datamaskinen min. For anledningen hadde jeg plassert den på gulvet, men nå var det gulvvask på gang, og maskinen måtte flyttes.

Jeg bøyer meg ned for å løfte opp datamaskinen, men hendene mine skvetter tilbake etter den første berøringen. Så kjenner jeg forsiktig på gardinen bak.

"Oi, gardinen har satt seg fast i datan min", sier jeg høyt, forbauset.
"Hm. Det lukter svidd også. Så rart", sier jeg.

Jeg skiller datamaskin og gardin og lurer på hva som har skjedd. Holder dataen på å eksplodere, tenker jeg, og bestemmer meg for å skru den av.

Det er da jeg ser det.

Fra å være fin og jevn, svart og glatt, har lokket, eller baksiden av skjermen om du vil, blitt bølgete og litt grå.

"Oisann", sier jeg.
"Datan min har visst smeltet den", sier jeg.

Jeg konstaterer at dataen har stått så nærme ovnen som overhodet mulig, bare en gul gardin har hindret fullstendig nærkontakt.

Lurt? Nei, ikke sånn spesielt.

Men datan min virker fint for det. Nå med personlig preg også på utsiden.