brillefint

Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å jobbe i vg. 

I dag er en sånn dag, spesielt etter at jeg så denne saken.

Vel er det gøy med solbriller, men seriøst? 

konsentrasjonsproblemer

Uken som snart er over kalles assignmentweek på Griffith College, en bli-hjemme-og-jobb-med-de-sju-oppgavene-deres-uke. Det høres kanskje enkelt og greit ut. Jeg kan fortelle dere at det er det ikke. 

For jeg har konsentrasjonsproblemer. 

Selvom uken begynte bra. Da mandagen var over hadde jeg over 1400 ord på en oppgave som krever mellom 1500 og 2500. Ikke verst. Men så ble det St.Patricksday. 

Parade, øl og moro. 

Ingen ord. 

Ikke det at det gjorde noe, for det var jo en del av planen. Man planlegger ikke å gjøre skolearbeid på St.Patricksday. 

Onsdag, derimot, det skulle være den store dagen. Spesielt siden jeg trodde det ventet besøk på torsdag (noe det ikke gjorde, ettersom 27. mars ikke er før neste torsdag). Men. Onsdagen kom med sol. Varme. T-skjortevær. Og jeg tok med meg en bok i parken i stedet. 

I dag er det lørdag, to dager igjen av assignmentweek, et hav av ugjort arbeide. Føles det som. 

Så i dag. I DAG. 

I dag skal dere få se hvem som kan gjøre skolearbeid. 

Jeg må bare ta en runde ordspill til først. Oppvarming, vet dere. Det er viktig, det.  

Besøk!

I helgen har Lars og jeg hatt besøk av pappa og Anna-Lena, og det var særdeles trivelig. Som dere kan se på bildet, var vi selvfølgelig på Guinness-museet. Av andre turistting, var vi på guidet tur på Kilmainham Prison, fengslet der de henrettet lederne av påskeopprøret. Ellers nøt vi det fine været (ja, det er vår her i Dublin), spiste mye god mat og drakk noen øl. 

Også fikk vi både tulipaner, melkesjokolade og kvikklunsj da besøket ankom vår leilighet. Mmmm. 

Nå venter vi spent på hva mamma og Øyvind har i bagasjen når de kommer på torsdag. 

dagens låt

verdens flinkeste

Jeg har nok verdens flinkeste mamma.

Den flinkeste til å strikke, i hvert fall. Til bursdagen min fikk jeg nemlig denne ponchoen. Mamma har laget den selv. Og den er så fin. 

FIN!

Og i dag var det poncho-vær også, 15 grader og litt sol. Vår, med andre ord. 

 

Jeg fikk mye annet fint til bursdagen min også: Siste sesong av The Wire, sesong 2 av Sopranos, boken Book of Lost Things, presskanne, muffinlys, sukkertøy, te, telysestake, cd med mange forskjellige sanger, kake og en kake til. Også en penn. Og skjerf, veske og dvd i posten fra Eira og Marit.

Men finest av alt, er nok ponchoen. Jeg har lyst til å gå med den hele tiden, så fin er den. 

KJEMPEFIN!

Et must

Noen norske programmer må jeg ha med meg, selvom jeg bor i Irland. Hotell Cæsar er selvfølgelig ett av dem. Et annet er Norske talenter.

Hvorfor norske talenter, spør du. 

Jo, bare se her, svarer jeg.

Kast dem i elva!

Det er to ting jeg har lurt en del på her i Dublin. 

Nummer en: Hvorfor er elva Liffey så full av søppel? Den undringen forsterket seg i går, da jeg gikk tur langs nettopp elva Liffey, og langs elvebredden fløt flasker og papir og plastposer. Og annet rask. 

Nummer to: Hvorfor har de ingen panteordning her? Hvor skal jeg gjøre av flaskene mine, liksom?

I dag skjønte jeg at det kanskje ville være vanskelig å innføre en løsning på undring nummer to, samtidig som jeg oppdaget synderen for undring nummer en. 

Og synderen bor ikke langt unna!

For da Lars og jeg tittet ut fra balkongdøren vår i dag, sto det en mann på balkongen på motsatt elvebredd. Han bøyde seg ned, puttet armen ned i en pose, fisket opp en flaske. Og kastet den. I elven. Plask. Så et plask til. Og et til. 

Da posen var tom, gikk han inn igjen, lukket døra bak seg, som om ingenting skulle ha hendt.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har aller mest lyst til å hoppe ut i elva, samle sammen alle flaskene igjen, og kaste dem opp på balkongen, inn i stua til mannen. 

Men jeg skjønner jo at det aldri kommer til å skje. Jeg må pønske ut en annen lærepenge. 

Hva ville du ha gjort?