Nytt og spennende

Ja, da har jeg fulgt rådene til Andrea og Lars, og startet en ny blogg, på engelsk. Jeg har gått over til wordpress.com for anledningen, ikke fordi jeg ikke liker blogger.com, jeg tror det var mest for å prøve noe nytt. 

Foreløpig er jeg ikke helt fornøyd, jeg tror jeg må komme opp med en header eller noe sånt. Men man kan jo ikke ta alt på en gang. 

Uansett så håper jeg dere alle blir med meg videre!

Og bare sånn for å berolige dere: Nei, jeg legger ikke ned denne bloggen. Fra nå av har jeg to!

Det store spørsmålet

Jeg har kommet opp i et dilemma. Kanskje ikke så stort, vil noen av dere muligens tenke, men absolutt stort nok, det kan jeg forsikre dere om. 

For på skolen har jeg et fag ved navn Online Journalism, og en av oppgavene går ut på å lage en blogg. Javel, og så, du har jo en blogg, hva er problemet, tenker nok dere. Og jada, det er sant nok, det. 

Men. Ettersom lærer Roger skal bedømme innhold og stil, så må det jo nødvendigvis skrives på engelsk. Dere, mine lesere, må dermed rote fram engelskkunskapene deres for å ta del i min bloggverden. 

Eventuelt kan jeg skrive på norsk og oversette til engelsk, eller omvendt. 

Eller jeg kan starte en ny blogg, en engelsk en, og operere med to stykker.

Et veldig vanskelig valg, som dere skjønner. Tips, anyone?

Ja, okei da, jeg tar hintet

Jeg er tidlig ute til et intervju, så jeg rusler bortover veien på et ukjent sted i bydel 5 i Dublin for å se meg litt om. Det er sol, så jeg ser på verden rundt meg gjennom mine turkise, relativt store solbriller. Det er sol, men likevel ikke så varmt, så jeg har på meg min brun- og gulstripete ulljakke for å unngå nok en forkjølelse. Og så de oransje skoene, selvfølgelig, det er jo vår! Men, som sagt, jeg er tidlig ute og jeg rusler bortover veien. En bil kommer kjørende mot meg, ren refleks gjør at jeg titter inn på passasjerene, jeg ser tre jenter og en gutt. Tre unge jenter og en ung gutt som ser på meg og ler. 

Jeg kan høre latteren deres der inne, de ler så høyt at de nesten skriker, men de synes ikke det er nok. De må peke også. Nå ler de mens de peker på meg. Men fortsatt er de redde for at jeg ikke forstår hva de mener, at jeg ikke forstår at det er meg de ler av. Meg og de turkise solbrillene mine, de oransje skoene og den brune- og gulstripete ulljakken. 

Så de ruller ned vinduet. 

Peker ut gjennom vinduet. Og ler. Høyt.

Jeg ser meg forvirret rundt, smiler så vidt mot den leende bilen, rusler forfjamset videre. Og lurer på om jeg virkelig er så rar. 

Dublin 5-ungdommen har sagt sitt, hva sier du?

Innendørs solskinnsdag

Når jeg ser ned på elven, ser jeg blå himmel og konturene av opplyste mursteinshus. 

Det er et speilbilde, dagens blå himmel betrakter seg selv i elven, ser på seg selv og på mursteinshusene, de er ekstra gylne i dag. 

Jeg ser ned på elven fra min plass i sofaen. 

"Du skulle kanskje ha gått ut og nytt det fine været, fra utsiden," tenker jeg om meg selv, mens jeg blir sittende. Inne. Det er søndag, og jeg vil tilbringe den inne, selvom solen skinner. 

Jeg vil lese i den fantastiske boken Tell me no lies, en bok som samler undersøkende journalistikk mellom permene. Reportasjene er plukket ut av en av de største undersøkende journalistene av dem alle, John Pilger. Hittil har han tatt meg med til en konsentrasjonsleir på tampen av krigens dager, til Hiroshima etter at atombomben falt, til Vietnam mens amerikanerne bombet veier og bygninger, på innsiden av begravelsesbransjen i USA. Nå venter en ny skildring fra Vietnam, journalisten Seymour M. Hersh skal ta meg med til massakren i My Lai, og jeg gleder meg, selv om jeg vet det blir tøft.

Også vil jeg høre på Yann Tiersen, perfekt solskinnsmusikk for en dag inne. 

Snufs på snufs. Og atsjo.

Jeg har ikke for vane å være forkjøla. Det pleier faktisk å være sånn at jeg kan telle på to fingre hvor mange forkjølelser jeg har i løpet av et år. En i overgangen mellom vinter og vår. En om høsten. 

Men. Det var før jeg gjorde dubliner av meg. 

Her har tellingen for lengst passert to fingre, jeg må minst være oppe i ti. To håndfuller, altså. Det syns jeg er i meste laget. 

Det går i en slags turnus, og festen starter gjerne om kvelden. "Atsjooo," nyser jeg, og kommenterer gjerne det, "oi, der nøys jeg visst igjen," sier jeg. Og aner det verste. I løpet av natten sover jeg urolig, jeg vrir på meg, våkner, og for hver gang jeg puster inn gjennom nesa har luften vanskeligere for å passere. Det er et sikkert tegn. 

Så kommer morgenen, med tett og kløende nese, røde øyne, høylytt snufsing, nys og snyting. I et kjør. En hel dag og en hel natt. 

Før jeg våkner igjen morgen nummer to, frisk og opplagt. 

Mine forkjølelser varer nøyaktig i to netter og en dag. Gang på gang på gang. Ganske rart, syns nå jeg. 

Akkurat nå er inne i periode nummer to - altså den hele forkjøladagen - alle kanaler renner, men jeg gjør mitt for å fylle på igjen, med øl. 

For øl hjelper jo mot det meste. Hvis ikke har jeg whisky.

Tid for ros

Det må være lov å skryte av seg selv en gang i blant. Syns jeg.

Så nå er det tid for akkurat det, tid for selvskryt.

Jeg husker godt fjorårets sommermåneder i Finnmark, da jeg ventet på at Griffith College skulle akseptere meg som student. Jeg var veldig spent, håpet på at jeg også kunne reise til Irland, sammen med Lars. 

Da eposten kom, ble jeg engstelig. Hva har jeg på en irsk skole å gjøre, spurte jeg meg selv. Jeg som bare unntaksvis har snakket engelsk, etter noen øl, for eksempel. Og som aldri har vært spesielt flink til å skrive engelsk heller. Karakterene på stilene mine på videregående talte godt for seg: 5 for innhold, 3 for spelling, 2 for gramatikk. Til sammen ble det merkelig nok 5, men det var mest sannsynlig fordi læreren forvekslet engelskkarakteren med tyskkarakteren. 

Jeg var alltid flinkest i tysk. 

Velvel, Lars veide tyngre enn språkredselen, og vips var jeg på plass, på skolebenken. Og i dag kom resultatet av et halvt års arbeid deisende inn i den elektroniske innboksen min, fire dager før tiden. 

B+, B og B.

Dette betyr at jeg er en b-student på engelsk språk, sånn helt offisielt, og jeg er så stolt. 

Hvem hadde trodd det, liksom?

Hekta på spøkelser

Nå pleier ikke jeg å spille dataspill så ofte. Det er liksom andre ting jeg heller bruker tiden min på, liker jeg å tro i hvert fall.

Men så kom Lars og jeg over spøkelsesspillet The Lost Crown, et slags eventyrspill der vi jakter på det overnaturlige, på de som ikke riktig har kommet seg over til den andre siden ennå, på de som har noe uoppgjort.

Og det er så morsomt. Spennende. Utfordrende (ja, for du må tenke masse, vri hjernen et par ganger, bare for ikke å komme videre. Før du plutselig kommer på en ny mulighet, og vips, så har du avansert fra morgen til ettermiddag til kveld). Og litt skummelt.

Så hvis du lurte på hvorfor det er litt større mellomrom mellom oppdateringene på denne bloggen nå for tiden, har du fått svaret nå.

------------------------------------

Translation:

I have never been into this pc-games-thing, I like to think that I have better things to do. But after I discovered The Lost Crown, things have changed. Now I use much of my day hunting ghosts and other unnatural things, and I love it. So if this blog isn't updated in a while, you know why!

Oo lykke

Snøen har kommet til Dublin! Riktignok ganske våt snø, som antakelig er borte igjen i morgen tidlig. Men. Likevel. Det snør! Ja. Jeg måtte bare si det. 

I kokt olje på legevakta

01.00 på St. James hospital, avdeling emergency. 

En mann i 20-årene ramler inn døra og slenger seg ned på nærmeste stol. Han holder hånden til øyet, han blør, ikke så mye, men litt, ansiktet er hovent, rødt. Bak ham tripper en høyhælet jente, hun svirrer fram og tilbake, forvirret, før hun finner resepsjonsluken og får ropt inn kjærestens navn i legevaktsystemet. Men allerede før navnet er stavet ferdig dukker en blåkledd sykepleier opp, hun geleider det hovne øyet inn på kontoret, nå er det hjelp å få. 20 minutter senere har den unge mannen fått lapp over øyet, ispose i hånda og beskjed om å vente på en plaststol til legen er ledig. 

Om sånn circa fire-fem timer. 

To timer tidligere.

Anniken: Jeg har så lyst på ett eller annet, skulle ønske vi hadde kjøpt potetgull eller noe. 

Lars: Hmm. Ja, men jeg kan jo lage potetgull!

Som sagt, så gjort. Flere desiliter olje i kjele, varm opp, friter tynne potetskiver i oljen. Krydre godt. Snart er et fat fylt opp med sprøtt, hjemmelaget chips, som sørlandschips nesten. Med salt og pepper, og chilli. "Sånn," sier Lars, og løfter kjelen fra plata, over i kommen. Og skrur på vannet. 

Så er helvete løs. 

Et smell, Lars som hyler. Inn på badet, kaldt vann på armen, fort, ut på kjøkkenet igjen, brenner det, nei, det gikk fint, det er bare lukten av solsikkeolje som brer seg i leiligheten. 

En telefon til legevakta, så ut på taxijakt. Registrere navn i resepsjonen, sykesøster, kaldt omslag og bandasje. 

Og fire-fem timers ventetid på herr doktor. 11 personer foran i køen, og flere kan det bli, hver gang blålysene blinker utenfor døren er det et tegn på at køen blir lenger, og den vokser foran oss, ikke bak, det fins verre ting enn kokende olje, sier de, knivstikk foreksempel. Eller hjerteinfarkt. 

Så vi må vente. Underholde oss selv ved å tegne et bilde av livene til alle de andre i venteværelse. 

Hvorfor har hun så vondt i benet at hun må trilles inn i rullestol? Har hun blitt slått, eller har hun falt mon tro? Og hva med de to spritdunstende kompisene, den ene med armen i fatle, den andre med blod i ansiktet, på klærne, kutt i panna. Er det de som er slosskjempene, eller har de blitt offer for blind vold? Sånn som de to pyntede jentene, de som ble slått og lugget av to andre jenter, dobbelt så store som dem selv.

05.30 er det slutt på natten, på fantaseringen, Lars har fått doktortid og det skal gå bra, sier herr doktor, men ikke noe mer kjøkkentjeneste, det får dama gjøre.

Moral: Ikke forsøk å helle vann på kokende olje.