Tid for ros

Det må være lov å skryte av seg selv en gang i blant. Syns jeg.

Så nå er det tid for akkurat det, tid for selvskryt.

Jeg husker godt fjorårets sommermåneder i Finnmark, da jeg ventet på at Griffith College skulle akseptere meg som student. Jeg var veldig spent, håpet på at jeg også kunne reise til Irland, sammen med Lars. 

Da eposten kom, ble jeg engstelig. Hva har jeg på en irsk skole å gjøre, spurte jeg meg selv. Jeg som bare unntaksvis har snakket engelsk, etter noen øl, for eksempel. Og som aldri har vært spesielt flink til å skrive engelsk heller. Karakterene på stilene mine på videregående talte godt for seg: 5 for innhold, 3 for spelling, 2 for gramatikk. Til sammen ble det merkelig nok 5, men det var mest sannsynlig fordi læreren forvekslet engelskkarakteren med tyskkarakteren. 

Jeg var alltid flinkest i tysk. 

Velvel, Lars veide tyngre enn språkredselen, og vips var jeg på plass, på skolebenken. Og i dag kom resultatet av et halvt års arbeid deisende inn i den elektroniske innboksen min, fire dager før tiden. 

B+, B og B.

Dette betyr at jeg er en b-student på engelsk språk, sånn helt offisielt, og jeg er så stolt. 

Hvem hadde trodd det, liksom?