Snufs på snufs. Og atsjo.
Jeg har ikke for vane å være forkjøla. Det pleier faktisk å være sånn at jeg kan telle på to fingre hvor mange forkjølelser jeg har i løpet av et år. En i overgangen mellom vinter og vår. En om høsten.
Men. Det var før jeg gjorde dubliner av meg.
Her har tellingen for lengst passert to fingre, jeg må minst være oppe i ti. To håndfuller, altså. Det syns jeg er i meste laget.
Det går i en slags turnus, og festen starter gjerne om kvelden. "Atsjooo," nyser jeg, og kommenterer gjerne det, "oi, der nøys jeg visst igjen," sier jeg. Og aner det verste. I løpet av natten sover jeg urolig, jeg vrir på meg, våkner, og for hver gang jeg puster inn gjennom nesa har luften vanskeligere for å passere. Det er et sikkert tegn.
Så kommer morgenen, med tett og kløende nese, røde øyne, høylytt snufsing, nys og snyting. I et kjør. En hel dag og en hel natt.
Før jeg våkner igjen morgen nummer to, frisk og opplagt.
Mine forkjølelser varer nøyaktig i to netter og en dag. Gang på gang på gang. Ganske rart, syns nå jeg.
Akkurat nå er inne i periode nummer to - altså den hele forkjøladagen - alle kanaler renner, men jeg gjør mitt for å fylle på igjen, med øl.
For øl hjelper jo mot det meste. Hvis ikke har jeg whisky.