Reprise

Jeg kom akkurat på at min såkalte blogg har hatt bursdag, 1. desember var den store dagen. Det er jo litt trist at jeg ikke kom på det før nå, men det får gå. Dette er uansett en post anledning bloggens treårsjubilé, og da er det på sin plass å ta et lite tilbakeblikk på tiden som har gått. Hva handlet det første innlegget om, for eksempel? 

Jo, om hvor uventet en ny dag kan komme, første desember nærmere bestemt. Bakgrunnen var antakelig julekalenderen som befant seg på posten i Fauske, mens jeg var i Bodø og ventet spent. 

Apropos Bodø, det var der blogg-eventyret begynte, og det er der de fleste innleggene stammer fra, fra mine to år med verdens herligste klasse. Og et år med verdens beste bofellesskap, Svartlien, der spesielt søndager var gode å dele. Jeg lærte mye i Bodø, både om det å være journalist (flaks) og om meg selv. Men det jeg husker aller best er alle de rare påfunnene. For de involverte: TCTFATB, taubane fra blåhuset til svartlien, juleradioprogrammet uten navn, historien om jentefuglen Line, brekkehelger med sverre i fosterstilling og scannere på vei ut vinduet, geletog og supermarioaften, æppelkakbaking og gratenglaging, onsdagskro der journaliststudentene bestemmer musikken . Også videre også videre. Nei, Bodø var bra. Men 14. november 2006 nærmet det seg slutten, vi skulle alle hvert til vårt, i praksis. Mye å savne, og jeg savner fortsatt.

Deretter har det vært tre uker på Svalbard, et år i Vadsø og et halv et i Dublin. Alt har vært bra på sin måte, ganske deilig i grunn, og mye av det har blitt formidlet gjennom min såkalte blogg. 

All ære til den, og hipp hurra!

En hyllest til storbyen

Det er mye man savner når man tilbringer et år i Vadsø, Finnmark. For eksempel folk. Ja, folk sånn helt generelt. Fremmede folk. På gata. Ukjente figurer som haster forbi. Stemmer. Konturene av liv. Mange liv. Som møtes et sted. Som skal rekke noe. Som slenger innom en kafé. For på steder som ikke er Vadsø og Finnmark er kafédørene åpne oftere enn de er stengt. Og pubene. I flertall. 

I Dublin er pubene definitivt i flertall. Det ryktes at det finnes over tusen, men så mange har vi ikke rukket innom ennå. Men det har blitt noen. Selvfølgelig. Men ingen guinness, ennå. Fortsatt ser den urovekkende svart ut, takke meg til en lager. 

Nesten en uke i storbyen virker lovende for resten av året. Det er gøy å være student igjen - også når alt foregår på engelsk (det kommer kanskje som et sjokk på noen av dere, men jeg skjønner faktisk ganske mye, og klarer også å lire av meg både det ene og det andre). Forløpig er vi bare fire nordmenn og en tysker i klassen, men 22. september blir det andre boller, da begynner det for alvor og alle irene slutter seg til. Det blir staaas. 

Jeg har ikke rukket å ta så mange bilder, for mesteparten av tiden har jeg hatt hendene fulle av alt for mye annet, sånn at kameraet ikke har fått plass. Dessverre. Men jeg lover forbedring. I mellomtiden får dere kose dere med disse! Og ja, det nederste bildet viser Lars på balkongen vår. Med utsikt til elven. Flotte saker sier nå jeg. Adjø. 

Tre bra ting

1. Idag kom det e-post om at jeg har fått plass ved Griffith College i Dublin til høsten.

2. Om tre dager så er det reunion med de aller beste bodøfolka.

3. Om fem dager er det Lars.

Så nå er jeg glaaaaad!! Særs!

Mot slutten i Vadsø

Da har jeg sagt opp jobben min, gitt. Med tre måneders oppsigelsestid, betyr det at jeg skal være her ut august.

Egentlig føles det ganske så greit. Medregnet praksisperioden, så har jeg vært her i nesten halvannet år, og jeg kjenner at det er nok. Finnmark er stas det liksom, men halvannet år holder. Det blir fint å komme nærmere alle dere som bor sørpå, fint å komme nærmere alle dere jeg savner.

Så spørs det hvor nærme det blir. Jeg krysser alle fingre jeg har for at søknaden min skal falle i smak hos Griffith College i Dublin, og da blir det journaliststudier og øl og Lars for alt det er verdt.

Og hvis ikke? Ja, da blir det vel en reise rundt om i den store verdenen da. Ikke å forakte det heller.