I flickr-modus

Mens jeg har vurdert rådene fra Nareas og Andrea om å gi twitter en ny sjanse (se forrige bloggpost), har jeg brukt dagen i dag på nettstedet flickr.com. Det er ikke så lenge siden jeg begynte å bruke siden, og i dag hadde jeg lyst til å laste opp litt flere bilder der. 

Og det var et prosjekt, skal jeg si deg. 

For alle bildene tatt før Dublin-tid ligger på den eksterne harddisken min, som til alt overmål ikke vil virke sammen med macen. Dermed måtte en minnepinne bli redningen. Og Lars, selvfølgelig. 

Ekstern harddisk i pcen til Lars, copypaste til minnepinne, copypaste til mac. Om og om igjen. Men. Til slutt. Nå er det bilder fra både det ene og det andre på min flickrside. 

Og de bildene syns jeg dere kan kose dere med. Hvis dere vil da.

Twitter meg her

I dag (ja, jeg er muligens litt sent ute) har jeg oppdaget noe nytt som jeg ikke skjønner poenget med, ikke i det hele tatt, nemlig nettstedet twitter.com. Nøkkelen til tjenesten er spørsmålet "what are you doing," og hver person, eller "twittere" som de kanskje kaller seg, kan bruker opptil 144 ord på å svare på spørsmålet. Og så kan hvem som helst følge alle andre, følge med på hva de holder på med, når som helst, hvor som helst. 

Mens vg-journalisten Mads Andersen dekker innsettelsen av president Obama, twitter han hyppig om denne rørende opplevelsen.

Det samme gjør hans kollega Anders Giæver.

Mens jeg spør meg selv om hvorfor. 

Hvorfor skal jeg følge med på hva journalistene tenker mens de hører Obama tale for millioner av mennesker? Jeg kjenner at jeg har lite behov for akkurat det. Men kanskje det bare er jeg som er rar, for i skrivende stund er det 152 andre twittere som holder seg oppdatert på hva Mads Andersen driver med, mens 215 følger med utenrikskorrespondent Giæver. 

Kanskje er det stas. Det er kanskje det.

Men jeg er tvilende. Særs tvilende. 

Akkurat som til status-oppdateringene på facebook, x skal ha kjøttkaker til middag, xx gleder seg til å reise til riga. 

Seriøst, hvor ligger gleden i å fortelle alle andre hva en gjør til enhver tid? Blir man ikke uselvstendig av sånt? Redd for å være alene? Eller er det bare vår egen nysgjerrighet, og et ønske om å mette andres?

Jeg har ikke svar på disse spørsmålene, men en ting vet jeg:

Jeg holder en knapp på bloggen min framfor både twitter og facebook.  Så det. 

Hva med deg, hva holder du en knapp på? 

Savner du jula?

Da har jeg funnet løsningen for deg, nemlig dette herlige vanedannende spillet: 

Rudolphs kick n' fly.

Fullstendig hjernedødt, men utrolig morsomt. En stund.  

Kunsten å røkte humler

Mens jeg sitter her og venter på at tannen min skal bli bra igjen (ja, tannlegen har gitt meg både antibiotika og tannskyll, også har jeg fått nye smertestillere), tenkte jeg å dele denne herlige forumstråden med dere:

Humlefar søker råd.

Særs morsomt, må jeg si. Stikkord: Orddeling, humler og veps og ... ja, det meste egentlig. 

Hvis det er noen av dere iherdige blogglesere som har tips om noe annet jeg kan le av, så er det mer enn velkomment.

Klagekor

Jeg har tannverk. 

Jeg har hatt tannverk før også, og dette føles som en særdeles uønsket reprise. Forrige gang var det høst og jeg bodde i Vadsø, og tannen helt til venstre nederst banket og banket, helt til jeg presset meg til en tannlegetime, selvom de egentlig ikke hadde tid til meg. 

Tannlegen var tysk og hadde en enkel og grei løsning på problemet: En sprøyte og 14 dager på antibiotika. 

Men, sa han. Hvis det blir betennelse en gang til, da må vi trekke den. 

Visdomstannen. 

Nå er det vinter og jeg bor i Dublin, og jeg frykter det verste. Her i landet har tannlegene åpent på søndager også, men det var fullt, og dessuten var visst ikke visdomstannspesialisten der før i morgen uansett. 

Men i morgen klokka 9.00, da blir det tannlegestolen på meg, og visdomstannspesialisten skal felle sin dom.

Hjelp.

Polaroiddrøm

Jeg ønsker meg så veldig et polaroidkamera. Jeg tenker at det fanger øyeblikket på en helt annen måte en digitalkameraet mitt. Et knips, og så er det gjort, det er liksom ikke rom for gjentatte knips i jakten på det perfekte, eller, det går jo an, selvfølgelig går det an, men det er jo litt dumt å bruke opp hele den dyre filmen på like bilder. 

Også er det jo det at det er oldschool, bildene ser eldre, kulere ut. Som fra en tid da jeg var langt fra påtenkt, men som jeg skulle ønske jeg fikk med meg like vel.

Nå vel. 

Mens jeg venter på at noen (eventuelt meg selv) oppfyller ønsket mitt, har jeg funnet en erstatning. Poladroid.net tilbyr nemlig en programvare som gjør om digitale bilder til digitale polaroidfoto. Selvfølgelig langt fra like kult som de ekte varene, dette poenget med fanging av øyeblikket blir jo borte, å ta ti like bilder for så å velge ut det beste for polaroid fremkalling er juks. Men en liten trøst er det likevel.

Bollelesing

Den perfekte oppladningen til eksamen er bollebaking. Boller med sjokolade inni. Mmmm.

Derfor var Lars og jeg på bytur i går og handlet inn nødvendige ingredienser, mel og smør og sukker og sånn. Og gjær, selvfølgelig. Og sjokolade.

Som jomfrubakere måtte vi ty til alternative løsninger i selve bakeprosessen, salatbolle ble bakebolle, hender fungerte som sleiver og kanel var kardemomme. Og det var neimen ikke så dumt som det kanskje høres (leses) ut. 

For bedre boller skal du lete lenge etter. 

Så nå sitter vi og spiser boller og surfer på internett, og leser litt om editing og headlines og intros innimellom (eller omvendt).

Om taktikken er en suksess får vi jo svar på imorgen. Hvis ikke, ser jeg for meg en lysende karriere som bollebaker.

Tilbake

Jeg tror jeg har skrevet det før, en gang for lenge siden, mens denne tre år gamle bloggen var for fersking å regne. Jeg tror jeg har skrevet det før, men det skader ikke med en gjentakelse, ikke i denne sammenhengen. Synes jeg. 

Nok tomprat, sier du? Ja, du kan så si, sier jeg da, legg gjerne til et "kom til saken" også. 

Og saken er som så:

Noe av det beste med ferie er å komme tilbake. 

Tilbake til det egentlige livet, liksom. 

Jeg er hjemme igjen i Dublin nå, etter drøye to uker på reisefot, både høyt og lavt på verdenskartet. Minus 10 i Oslo, pluss 24 på Gran Canaria. Russisk pelslue og selskinnsko, bikini og solkrem. 

Det har vært fint. Veldig. 

Også jula, selvfølgelig, jul er jo alltid fint, ribbe, kos og røkelse. Og presanger. I år (eller, i fjor har det vel blitt allerede) er jeg kjempefornøyd med alt jeg har fått og alt jeg har gitt bort, det føles godt. 

Men nå, akkurat nå føles det aller best å være hjemme igjen, tilbake i Dublin, i leiligheten med veggtilvegg-teppe og balkong. Til og med eksamenslesingen ser jeg lyst på, i hvert fall nå, vi får se om det er like lyst i helga, når mandagen nærmer seg og kunnskapene viser seg å ikke sitte så godt likevel. Jeg vet ikke. Den tid, den sorg. 

Akkurat nå vil jeg bare si godt nytt år til eventuelle lesere. Takk for ferien, og velkommen tilbake. Til hverdagen.