Mot slutten i Vadsø

Da har jeg sagt opp jobben min, gitt. Med tre måneders oppsigelsestid, betyr det at jeg skal være her ut august.

Egentlig føles det ganske så greit. Medregnet praksisperioden, så har jeg vært her i nesten halvannet år, og jeg kjenner at det er nok. Finnmark er stas det liksom, men halvannet år holder. Det blir fint å komme nærmere alle dere som bor sørpå, fint å komme nærmere alle dere jeg savner.

Så spørs det hvor nærme det blir. Jeg krysser alle fingre jeg har for at søknaden min skal falle i smak hos Griffith College i Dublin, og da blir det journaliststudier og øl og Lars for alt det er verdt.

Og hvis ikke? Ja, da blir det vel en reise rundt om i den store verdenen da. Ikke å forakte det heller.

Den legendariske operaen

Når jeg var i Oslo nå, så måtte jeg selvfølgelig på utflukt til operaen. Eller, rettere sagt operataket, ettersom det er det jeg er mest fasinert av. Man kan jo gå på det! Jeg fikk med meg Lars og Graff og Nicko og Siril, og her er noen av bildene:

Fineste ferien

Må si at overgangen fra sol, sol, sol i Riga til vått og kaldt og lue og votter i Vadsø er ganske så stor.

Har altså nettopp kommet hjem (som jeg nesten må kalle kalde nord) fra en veldig perfekt ferie i Riga sammen med Lars. Sol og øl og båttur og spa-hotell og den fineste gutten, nei, det var flotte saker. (Kanskje, kanskje kommer det flere bilder senere, men internetten og datamaskinen spøker litt med tålmodigheten min.)


Men nå.

Nå er jeg tilbake i Vadsø, og Lars har flyttet ned. Til Risør. Det er triste saker.

Savn. Jeg savner deg.

Til deg:

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don’t know where I am
I don’t know where I’ve been
But I know where I want to go

And so I thought I’d let you know
That these things take forever
I especially am slow
But I realize that I need you
And I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
Just to meet me in the morning
And I thought it was strange you said everything changed
You felt as if you'd just woke up
And you said “this is the first day of my life
I’m glad I didn’t die before I met you
But now I don’t care I could go anywhere with you
And I’d probably be happy”

So if you want to be with me
With these things there’s no telling
We just have to wait and see
But I’d rather be working for a paycheck
Than waiting to win the lottery
Besides maybe this time is different
I mean I really think you like me

(Bright Eyes - First time of my life)

Finfint besøk

For noen dager eller kanskje litt til siden, var det en sel her i Vadsø. Jeg tror forsåvidt at den er her fortsatt, det sier i hvert fall ryktet.

Men uansett. Jeg og Lars dro for å se på dette dyret, og se så søt! Veldig søt. Men også veldig stor, og derfor litt skummel.


Den er helt alene, så jeg lurer på om den kanskje er litt rar. Det forklarer jo i så fall hvorfor den har flyttet inn på en flytebrygge i Indrebyen i Vadsø.

Et rosa lyspunkt

Jeg er særs sliten om dagen. Så sliten at det egentlig er ganske plagsomt, for jeg får vondt i hodet, og det har jeg nesten aldri hatt før.

Men.

Da er det fint at noen vet å lyse opp dagen min.

For eksempel svensken.

Thomas trykker. Som har tatt med seg denne fantastiske skuteren til jobben.

Rosa og tøff og flott.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde en sånn en. Men man kan vel ikke ha alt her i verden. Jeg har jo tross alt noen rimelig tøffe oransje sko.(De ser ut som denne. Bare at oransje. Og med regnbuefargete lisser. Mye coooolere altså. Men likefullt ganske lik. Bildet er forøvrig hentet fra reebok.com.)