Ventetid...

Jeg sitter nå her og venter. I vaktsjefstolen i Finnmarkens redaksjonslokaler. Dagens avis, eller morgendagens avis som den er for alle dere andre, er finito, straks går pressa. Før tiden.

Så nå venter jeg på resten av min redaksjonsklubb, sånn at vi kan ha klubbmøte. De kommer klokken syv. Ikke så lenge til.

Når klokken er syv om et døgn skjer det noe mye morsommere enn et klubbmøte. For da sitter jeg nemlig på flyet på vei til Oslo. Det venter jeg også på.

Og så venter jeg på at det skal bli 8. mars, det er heller ikke lenge til. Bursdag = stas. Særs stas. Presanger mottas med takk, selvom det skal mye til for å danke ut vottene og høytalerne jeg allerede har fått. Det var to fine presanger, som passet fint til bursdagsfeiring på forskudd, i fin kombinasjon med kalkunbiff. Kalkunbiff, det er nok en undervurdert biff. For ikke å snakke om krem av fetaost og creme fraiche.

Det som kommer til å gjøre bursdagen ekstra fin, det er alle de herlige menneskene i hovedstaden. Jeg gleder meg sånn til å se folket, og dermed venter jeg også på det.

For ikke å snakke om London. Med mor. På søndag. Det blir stas, det. Shopping og sjampanje. Eller noe.

Også venter jeg jo også på å komme tilbake til påske. For det er mye som tyder på at det også blir fint.

Mon tro hva dere andre venter på?