min såkalte blogg

veien videre

2009-09-05T16:46:00.002+01:00

Livet krever forandring, både store og små.

Derfor fortsetter denne bloggen nå et annet sted. Nærmere bestemt her: http://minsakalteblogg.wordpress.com/

Jeg håper dere følger med videre, alle som en! :)

Sørlandssommer

2009-07-05T14:52:00.005+01:00

Det er lite som slår det å være i Risør om sommeren. På Sørlandet. Med hvite hus, havet rett ut, måkeskrik i ørene (ja, måker er tilnærmet koselige på Sørlandet), eimen av tang i nesa.

Å bo så nært havet at du sovner til lyden av bølgeskvulp.

Å tusle ned over bergknausene til vannet, balansere på skarpe knatter, få saltvann over hele kroppen, spesielt håret. Jeg elsker håret mitt når det er dyppet i saltvann.

Å åpne en iskald øl, mens du betrakter seilbåtene langt der ute, og tenker at det er fint å være på land også.

Finere, spør du meg. Det gynger ikke på land.

søndag morgen

2009-05-10T07:59:00.003+01:00

Jeg kjenner det, i drømmen, at det er noe som river og sliter i meg, fra utsiden, som vil ha meg våken, buldringen drar meg til overflaten, jeg vil ikke være med, men de vinner, arbeiderne, de vinner når klokka er tidligere enn åtte en søndag morgen, søndag morgen, for faen, hva skjedde med hellig hviledag, lever vi ikke i et katolsk land kanskje, gjør vi ikke det, og jeg står opp, og arbeiderne feirer ved å kaste stein på fuglene, morratrynet mitt verker og jeg skumper kaffe utover stuebordet.

--------------------------

Blir ikke dette en god dag, så vet ikke jeg.

nesten finito

2009-05-01T22:01:00.002+01:00

Det er jammen deilig, å føle at slutten på dette skoleåret nærmer seg. Jeg gleder meg til sommerferie. Til å begynne å jobbe igjen. Være journalist. Skrive.

Det er jo det jeg vil. Sånn egentlig.

Men jeg må si at det har kjentes bra å være student også. Igjen. Tilbake på skolebenken, liksom. Jeg tror jeg tør strekke meg til å si at det har vært en suksess. Ja, jeg tør det. En suksess.

For det er godt å lære nye ting. Utvide perspektivet. Bli smartere. Forstå mer.

I dag leverte jeg fra meg min siste oppgave for denne gang. Nummer åtte av åtte. Feiret med en øl i sola etterpå, velfjortjent, selvom jeg er blakk.

Og gledet meg til en sommer med fast inntekt. Arbeidsrutiner. Stå opp - drikke kaffe -ha morgenmøte - intervjue - drikke kaffe - intervjue - skrive - designe avissider - drikke etter jobb-pils. Eller jobbe videre.

Det gleder jeg meg til.

Og kjenner jeg meg selv rett, gleder jeg meg til nye studier når sommeren nærmer seg slutten. Forandring fryder jo, som kjent.

Er det ikke godt å ha noe å glede seg til?

rastløs

2009-04-30T18:29:00.003+01:00

Jeg har så lyst til å finne på noe. Noe gøy. Kjempegøy.

Det jeg har mest lyst til er å sitte i en park i Oslo, jeg stemmer for St.Hanshaugen eller Kontraskjæret, drikke øl i sola sammen med mine sårt savnede oslovenner.

Det er det jeg har aller mest lyst til.

Minuset er da at jeg ikke er i sola i Oslo, men i Dublin. Her er det ikke 20 grader. Og bare litt sol.

Men jeg klager ikke, ikke egentlig. For jeg har vin. Type rød.

Jeg koser meg med rødvinen min, mens jeg veksler mellom en bok og o store internett. Og prøver å kartlegge neste steg.

What to do, tenker jeg, internasjonal som jeg har blitt. What to do?

overvåking

2009-04-29T14:57:00.002+01:00

Nå har jeg dårlig samvittighet. Overfor dere, mine trofaste lesere. Det har jo gått 20 dager siden sist. Jeg har gått i fellen jeg lovet jeg ikke skulle gå i - jeg har prioritert den engelske bloggen framfor den norske.

Og det er ikke bra. Men ikke gi meg opp. Vær så snill. Jeg skal forbedre meg, jeg lover.

(Igjen. Bedre lykke denne gang.)

Statistikkfunksjonen til wordpress er en av grunnene til at det er litt artigere å oppdatere den engelske bloggen. Men det skal jeg gjøre noe med nå.

I dette øyeblikk registrerer jeg nemlig denne bloggen på bloggurat. Og da skal man vistnok kunne overvåke all aktivitet her inne. Så spennende!

vin til besvær

2009-04-09T21:47:00.002+01:00

I dag skulle dere ha sett meg, det er sikkert og visst. Men siden dere ikke gjorde det, så skal jeg gjenfortelle dagens begivenhet så godt jeg kan.

I disse dager har jeg seks oppgaver hengende over meg, fire essays, en hjemmeside og en blogg, og alt skal leveres om mellom en uke og tre ukers tid.

Det betyr at jeg må hive meg rundt. Selv om det er påske.

Så i dag var planen å skrive meg halvferdig med min undersøkende journalistikk-rapport. Og når jeg nærmet meg slutten skulle jeg få lov til å ta et glass vin.

Man har fortjent et glass vin når man har skrevet 700 ord om mangel på resirkulering i Irland.

De 700 ordene ble passert, vinflasken og vinopptrekkeren hentet.

Vinoptrekkeren, ja. Svikeren.

For da jeg hadde snurret vinopptrekkeren, eller svikeren som den går under nå, og skulle til å vippe korken ut, da knakk jaggu svikeren.

Har du sett på maken, tenkte jeg da.

Og googlet etter måter å åpne vinen på når vinopptrekkeren svikter.

Den følgende videoen viste hvordan man kunne slå vinflasken mot et tre.

Selv så fancy det ser ut når den barske mannen gjør det, så funket det dårlig mot stuebordet i leiligheten min.

Så da forsøkte jeg heller den gode gamle presse-korken-ned-i-flasken-trikset.

Det er jo bare barnemat, tenker kanskje du.

Ånei, da, svarer jeg da.

Min kork ville nemlig ikke lee på seg i det hele tatt. Så jeg begynte å pirke. Og mens jeg intensiverte pirkingen, ble vintrangen sterkere og sterkere. Jeg vil strekke det så langt som å si at jeg ble tilnærmet desperat.

Og med full kraft og en t-skje presset jeg korken ned. Og vinen ut. På det hvite kjøkkenet.

MEN.

Nå har jeg vin i glasset. Dagens 1000 ord er nådd. Og litt kork har da aldri skadet noen.

God påske!

utfordringen

2009-04-06T14:04:00.003+01:00

Jeg har blitt utfordret. Av Celine. Og man tar da alltid en utfordring.

Spesielt når man egentlig har andre ting man skulle ha gjort.

Derfor velger jeg nå å ta denne utfordringen, i stedet for å grave dypere i min undersøkende journalistikkoppgave.

Here it goes:

"Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar, og ikke dikt opp! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger. Utfordre 4 venner."

1. Hva er navnet ditt: Anniken

2. Ord på fire bokstaver: Aner

3. Guttenavn: Anders

4. Jentenavn: Anna

5. Et yrke: Arkiolog

6. Farge: Denne var meget vrien. Så jeg må jukse litt. Og presenterer med dette farge nummer 4468 Alladin tilhørende Jotun.

7. Noe du har på deg: Armbånd

8. Mat: Aspargessuppe

9. Noe på badet: Ansiktskrem

10. Et sted: Afrika (et relativt stort sted, jeg ser den, kanskje litt lettvint, men la gå)

11. Grunn til å komme for seint: Alarmklokke som ikke ringer.

12. "AND!" (Når det er en and på elva utenfor vinduet. Jada. Jeg er litt rar.)

13. Analyze this (jeg husker at jeg lo veldig av den filmen da jeg gikk på ungdomsskolen. Hva den handler om, det husker jeg derimot ikke.)

14. Noe du kan drikke: Alkoholfri øl (men det har aldri skjedd hittil).

15. En musikkgruppe: Abba

16. Et dyr: Ape

17. Gatenavn: Akebakkeskogen

18. Bilmerke: Audi

19. Sangtittel: A sight for sore eyes

20. Verb: Ake

Sånn. Det var nå litt artig. Det spørs bare om de jeg utfordrer er enig. Andrea, Stig, Ingerid og Nareas, dere er de heldige. Jeeei.

Enjoy.

utligningen

2009-04-02T23:04:00.002+01:00

19 grader.

Viste en graderstokk jeg gikk forbi i dag. 19 grader. Det er jaggu ikke verst, 2. april.

Det er varmt, det er sol, det er vår. Og jeg kjenner det gjør godt. For kropp. For sinn.

Etter å ha tilbragt to vintre i nord, i Vadsø, i mørketid, blåst og kulde, så skulle man tro at en irsk vinter, fukt, blåst, lys og regn ikke var noe å snakke om. Men jeg syns den er verst. Den irske vinteren.

Konstant snufsing, nysing og kalde føtter. Ja, jeg kan godt la den irske vinteren få skylden for mine to tannlegebesøk også, de verkende visdomstennene og antibiotikakurene. Ja, det kan jeg.

Takke meg til snø og minus 15. 1-0 til Norge.

Så, 2. april (eller 3., som det har rukket å bli i fedrelandet), tror jeg jammen Irland har utlignet. 1-1.

For 19 grader, sol, bok i park, kaffe på gresset, det er neimen ikke til å kimse av.

brillefint

2009-03-29T18:26:00.002+01:00

Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å jobbe i vg.

I dag er en sånn dag, spesielt etter at jeg så denne saken.

Vel er det gøy med solbriller, men seriøst?

konsentrasjonsproblemer

2009-03-21T11:46:00.006+01:00

Uken som snart er over kalles assignmentweek på Griffith College, en bli-hjemme-og-jobb-med-de-sju-oppgavene-deres-uke. Det høres kanskje enkelt og greit ut. Jeg kan fortelle dere at det er det ikke.

For jeg har konsentrasjonsproblemer.

Selvom uken begynte bra. Da mandagen var over hadde jeg over 1400 ord på en oppgave som krever mellom 1500 og 2500. Ikke verst. Men så ble det St.Patricksday.

Parade, øl og moro.

Ingen ord.

Ikke det at det gjorde noe, for det var jo en del av planen. Man planlegger ikke å gjøre skolearbeid på St.Patricksday.

Onsdag, derimot, det skulle være den store dagen. Spesielt siden jeg trodde det ventet besøk på torsdag (noe det ikke gjorde, ettersom 27. mars ikke er før neste torsdag). Men. Onsdagen kom med sol. Varme. T-skjortevær. Og jeg tok med meg en bok i parken i stedet.

I dag er det lørdag, to dager igjen av assignmentweek, et hav av ugjort arbeide. Føles det som.

Så i dag. I DAG.

I dag skal dere få se hvem som kan gjøre skolearbeid.

Jeg må bare ta en runde ordspill til først. Oppvarming, vet dere. Det er viktig, det.

Besøk!

2009-03-16T19:26:00.002+01:00

I helgen har Lars og jeg hatt besøk av pappa og Anna-Lena, og det var særdeles trivelig. Som dere kan se på bildet, var vi selvfølgelig på Guinness-museet. Av andre turistting, var vi på guidet tur på Kilmainham Prison, fengslet der de henrettet lederne av påskeopprøret. Ellers nøt vi det fine været (ja, det er vår her i Dublin), spiste mye god mat og drakk noen øl.

Også fikk vi både tulipaner, melkesjokolade og kvikklunsj da besøket ankom vår leilighet. Mmmm.

Nå venter vi spent på hva mamma og Øyvind har i bagasjen når de kommer på torsdag.

dagens låt

2009-03-12T22:12:00.002+01:00

verdens flinkeste

2009-03-11T19:02:00.002+01:00

Jeg har nok verdens flinkeste mamma.

Den flinkeste til å strikke, i hvert fall. Til bursdagen min fikk jeg nemlig denne ponchoen. Mamma har laget den selv. Og den er så fin.

FIN!

Og i dag var det poncho-vær også, 15 grader og litt sol. Vår, med andre ord.

Jeg fikk mye annet fint til bursdagen min også: Siste sesong av The Wire, sesong 2 av Sopranos, boken Book of Lost Things, presskanne, muffinlys, sukkertøy, te, telysestake, cd med mange forskjellige sanger, kake og en kake til. Også en penn. Og skjerf, veske og dvd i posten fra Eira og Marit.

Men finest av alt, er nok ponchoen. Jeg har lyst til å gå med den hele tiden, så fin er den.

KJEMPEFIN!

Et must

2009-03-07T00:39:00.002+01:00

Noen norske programmer må jeg ha med meg, selvom jeg bor i Irland. Hotell Cæsar er selvfølgelig ett av dem. Et annet er Norske talenter.

Hvorfor norske talenter, spør du.

Jo, bare se her, svarer jeg.

Kast dem i elva!

2009-03-01T23:49:00.002+01:00

Det er to ting jeg har lurt en del på her i Dublin.

Nummer en: Hvorfor er elva Liffey så full av søppel? Den undringen forsterket seg i går, da jeg gikk tur langs nettopp elva Liffey, og langs elvebredden fløt flasker og papir og plastposer. Og annet rask.

Nummer to: Hvorfor har de ingen panteordning her? Hvor skal jeg gjøre av flaskene mine, liksom?

I dag skjønte jeg at det kanskje ville være vanskelig å innføre en løsning på undring nummer to, samtidig som jeg oppdaget synderen for undring nummer en.

Og synderen bor ikke langt unna!

For da Lars og jeg tittet ut fra balkongdøren vår i dag, sto det en mann på balkongen på motsatt elvebredd. Han bøyde seg ned, puttet armen ned i en pose, fisket opp en flaske. Og kastet den. I elven. Plask. Så et plask til. Og et til.

Da posen var tom, gikk han inn igjen, lukket døra bak seg, som om ingenting skulle ha hendt.

Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har aller mest lyst til å hoppe ut i elva, samle sammen alle flaskene igjen, og kaste dem opp på balkongen, inn i stua til mannen.

Men jeg skjønner jo at det aldri kommer til å skje. Jeg må pønske ut en annen lærepenge.

Hva ville du ha gjort?

Nytt og spennende

2009-02-26T22:15:00.003+01:00

Ja, da har jeg fulgt rådene til Andrea og Lars, og startet en ny blogg, på engelsk. Jeg har gått over til wordpress.com for anledningen, ikke fordi jeg ikke liker blogger.com, jeg tror det var mest for å prøve noe nytt.

Foreløpig er jeg ikke helt fornøyd, jeg tror jeg må komme opp med en header eller noe sånt. Men man kan jo ikke ta alt på en gang.

Uansett så håper jeg dere alle blir med meg videre!

Og bare sånn for å berolige dere: Nei, jeg legger ikke ned denne bloggen. Fra nå av har jeg to!

Det store spørsmålet

2009-02-25T22:25:00.002+01:00

Jeg har kommet opp i et dilemma. Kanskje ikke så stort, vil noen av dere muligens tenke, men absolutt stort nok, det kan jeg forsikre dere om.

For på skolen har jeg et fag ved navn Online Journalism, og en av oppgavene går ut på å lage en blogg. Javel, og så, du har jo en blogg, hva er problemet, tenker nok dere. Og jada, det er sant nok, det.

Men. Ettersom lærer Roger skal bedømme innhold og stil, så må det jo nødvendigvis skrives på engelsk. Dere, mine lesere, må dermed rote fram engelskkunskapene deres for å ta del i min bloggverden.

Eventuelt kan jeg skrive på norsk og oversette til engelsk, eller omvendt.

Eller jeg kan starte en ny blogg, en engelsk en, og operere med to stykker.

Et veldig vanskelig valg, som dere skjønner. Tips, anyone?

Ja, okei da, jeg tar hintet

2009-02-21T01:18:00.004+01:00

Jeg er tidlig ute til et intervju, så jeg rusler bortover veien på et ukjent sted i bydel 5 i Dublin for å se meg litt om. Det er sol, så jeg ser på verden rundt meg gjennom mine turkise, relativt store solbriller. Det er sol, men likevel ikke så varmt, så jeg har på meg min brun- og gulstripete ulljakke for å unngå nok en forkjølelse. Og så de oransje skoene, selvfølgelig, det er jo vår! Men, som sagt, jeg er tidlig ute og jeg rusler bortover veien. En bil kommer kjørende mot meg, ren refleks gjør at jeg titter inn på passasjerene, jeg ser tre jenter og en gutt. Tre unge jenter og en ung gutt som ser på meg og ler.

Jeg kan høre latteren deres der inne, de ler så høyt at de nesten skriker, men de synes ikke det er nok. De må peke også. Nå ler de mens de peker på meg. Men fortsatt er de redde for at jeg ikke forstår hva de mener, at jeg ikke forstår at det er meg de ler av. Meg og de turkise solbrillene mine, de oransje skoene og den brune- og gulstripete ulljakken.

Så de ruller ned vinduet.

Peker ut gjennom vinduet. Og ler. Høyt.

Jeg ser meg forvirret rundt, smiler så vidt mot den leende bilen, rusler forfjamset videre. Og lurer på om jeg virkelig er så rar.

Dublin 5-ungdommen har sagt sitt, hva sier du?

Innendørs solskinnsdag

2009-02-15T14:28:00.006+01:00

Når jeg ser ned på elven, ser jeg blå himmel og konturene av opplyste mursteinshus.

Det er et speilbilde, dagens blå himmel betrakter seg selv i elven, ser på seg selv og på mursteinshusene, de er ekstra gylne i dag.

Jeg ser ned på elven fra min plass i sofaen.

"Du skulle kanskje ha gått ut og nytt det fine været, fra utsiden," tenker jeg om meg selv, mens jeg blir sittende. Inne. Det er søndag, og jeg vil tilbringe den inne, selvom solen skinner.

Jeg vil lese i den fantastiske boken Tell me no lies, en bok som samler undersøkende journalistikk mellom permene. Reportasjene er plukket ut av en av de største undersøkende journalistene av dem alle, John Pilger. Hittil har han tatt meg med til en konsentrasjonsleir på tampen av krigens dager, til Hiroshima etter at atombomben falt, til Vietnam mens amerikanerne bombet veier og bygninger, på innsiden av begravelsesbransjen i USA. Nå venter en ny skildring fra Vietnam, journalisten Seymour M. Hersh skal ta meg med til massakren i My Lai, og jeg gleder meg, selv om jeg vet det blir tøft.

Også vil jeg høre på Yann Tiersen, perfekt solskinnsmusikk for en dag inne.

Snufs på snufs. Og atsjo.

2009-02-14T19:19:00.003+01:00

Jeg har ikke for vane å være forkjøla. Det pleier faktisk å være sånn at jeg kan telle på to fingre hvor mange forkjølelser jeg har i løpet av et år. En i overgangen mellom vinter og vår. En om høsten.

Men. Det var før jeg gjorde dubliner av meg.

Her har tellingen for lengst passert to fingre, jeg må minst være oppe i ti. To håndfuller, altså. Det syns jeg er i meste laget.

Det går i en slags turnus, og festen starter gjerne om kvelden. "Atsjooo," nyser jeg, og kommenterer gjerne det, "oi, der nøys jeg visst igjen," sier jeg. Og aner det verste. I løpet av natten sover jeg urolig, jeg vrir på meg, våkner, og for hver gang jeg puster inn gjennom nesa har luften vanskeligere for å passere. Det er et sikkert tegn.

Så kommer morgenen, med tett og kløende nese, røde øyne, høylytt snufsing, nys og snyting. I et kjør. En hel dag og en hel natt.

Før jeg våkner igjen morgen nummer to, frisk og opplagt.

Mine forkjølelser varer nøyaktig i to netter og en dag. Gang på gang på gang. Ganske rart, syns nå jeg.

Akkurat nå er inne i periode nummer to - altså den hele forkjøladagen - alle kanaler renner, men jeg gjør mitt for å fylle på igjen, med øl.

For øl hjelper jo mot det meste. Hvis ikke har jeg whisky.

Tid for ros

2009-02-12T18:53:00.004+01:00

Det må være lov å skryte av seg selv en gang i blant. Syns jeg.

Så nå er det tid for akkurat det, tid for selvskryt.

Jeg husker godt fjorårets sommermåneder i Finnmark, da jeg ventet på at Griffith College skulle akseptere meg som student. Jeg var veldig spent, håpet på at jeg også kunne reise til Irland, sammen med Lars.

Da eposten kom, ble jeg engstelig. Hva har jeg på en irsk skole å gjøre, spurte jeg meg selv. Jeg som bare unntaksvis har snakket engelsk, etter noen øl, for eksempel. Og som aldri har vært spesielt flink til å skrive engelsk heller. Karakterene på stilene mine på videregående talte godt for seg: 5 for innhold, 3 for spelling, 2 for gramatikk. Til sammen ble det merkelig nok 5, men det var mest sannsynlig fordi læreren forvekslet engelskkarakteren med tyskkarakteren.

Jeg var alltid flinkest i tysk.

Velvel, Lars veide tyngre enn språkredselen, og vips var jeg på plass, på skolebenken. Og i dag kom resultatet av et halvt års arbeid deisende inn i den elektroniske innboksen min, fire dager før tiden.

B+, B og B.

Dette betyr at jeg er en b-student på engelsk språk, sånn helt offisielt, og jeg er så stolt.

Hvem hadde trodd det, liksom?

Hekta på spøkelser

2009-02-08T18:41:00.003+01:00

Nå pleier ikke jeg å spille dataspill så ofte. Det er liksom andre ting jeg heller bruker tiden min på, liker jeg å tro i hvert fall.

Men så kom Lars og jeg over spøkelsesspillet The Lost Crown, et slags eventyrspill der vi jakter på det overnaturlige, på de som ikke riktig har kommet seg over til den andre siden ennå, på de som har noe uoppgjort.

Og det er så morsomt. Spennende. Utfordrende (ja, for du må tenke masse, vri hjernen et par ganger, bare for ikke å komme videre. Før du plutselig kommer på en ny mulighet, og vips, så har du avansert fra morgen til ettermiddag til kveld). Og litt skummelt.

Så hvis du lurte på hvorfor det er litt større mellomrom mellom oppdateringene på denne bloggen nå for tiden, har du fått svaret nå.

------------------------------------

Translation:

I have never been into this pc-games-thing, I like to think that I have better things to do. But after I discovered The Lost Crown, things have changed. Now I use much of my day hunting ghosts and other unnatural things, and I love it. So if this blog isn't updated in a while, you know why!

Oo lykke

2009-02-02T17:32:00.002+01:00

Snøen har kommet til Dublin! Riktignok ganske våt snø, som antakelig er borte igjen i morgen tidlig. Men. Likevel. Det snør! Ja. Jeg måtte bare si det.

I kokt olje på legevakta

2009-02-01T17:00:00.004+01:00

01.00 på St. James hospital, avdeling emergency.

En mann i 20-årene ramler inn døra og slenger seg ned på nærmeste stol. Han holder hånden til øyet, han blør, ikke så mye, men litt, ansiktet er hovent, rødt. Bak ham tripper en høyhælet jente, hun svirrer fram og tilbake, forvirret, før hun finner resepsjonsluken og får ropt inn kjærestens navn i legevaktsystemet. Men allerede før navnet er stavet ferdig dukker en blåkledd sykepleier opp, hun geleider det hovne øyet inn på kontoret, nå er det hjelp å få. 20 minutter senere har den unge mannen fått lapp over øyet, ispose i hånda og beskjed om å vente på en plaststol til legen er ledig.

Om sånn circa fire-fem timer.

To timer tidligere.

Anniken: Jeg har så lyst på ett eller annet, skulle ønske vi hadde kjøpt potetgull eller noe.

Lars: Hmm. Ja, men jeg kan jo lage potetgull!

Som sagt, så gjort. Flere desiliter olje i kjele, varm opp, friter tynne potetskiver i oljen. Krydre godt. Snart er et fat fylt opp med sprøtt, hjemmelaget chips, som sørlandschips nesten. Med salt og pepper, og chilli. "Sånn," sier Lars, og løfter kjelen fra plata, over i kommen. Og skrur på vannet.

Så er helvete løs.

Et smell, Lars som hyler. Inn på badet, kaldt vann på armen, fort, ut på kjøkkenet igjen, brenner det, nei, det gikk fint, det er bare lukten av solsikkeolje som brer seg i leiligheten.

En telefon til legevakta, så ut på taxijakt. Registrere navn i resepsjonen, sykesøster, kaldt omslag og bandasje.

Og fire-fem timers ventetid på herr doktor. 11 personer foran i køen, og flere kan det bli, hver gang blålysene blinker utenfor døren er det et tegn på at køen blir lenger, og den vokser foran oss, ikke bak, det fins verre ting enn kokende olje, sier de, knivstikk foreksempel. Eller hjerteinfarkt.

Så vi må vente. Underholde oss selv ved å tegne et bilde av livene til alle de andre i venteværelse.

Hvorfor har hun så vondt i benet at hun må trilles inn i rullestol? Har hun blitt slått, eller har hun falt mon tro? Og hva med de to spritdunstende kompisene, den ene med armen i fatle, den andre med blod i ansiktet, på klærne, kutt i panna. Er det de som er slosskjempene, eller har de blitt offer for blind vold? Sånn som de to pyntede jentene, de som ble slått og lugget av to andre jenter, dobbelt så store som dem selv.

05.30 er det slutt på natten, på fantaseringen, Lars har fått doktortid og det skal gå bra, sier herr doktor, men ikke noe mer kjøkkentjeneste, det får dama gjøre.

Moral: Ikke forsøk å helle vann på kokende olje.

I flickr-modus

2009-01-25T21:33:00.002+01:00

Mens jeg har vurdert rådene fra Nareas og Andrea om å gi twitter en ny sjanse (se forrige bloggpost), har jeg brukt dagen i dag på nettstedet flickr.com. Det er ikke så lenge siden jeg begynte å bruke siden, og i dag hadde jeg lyst til å laste opp litt flere bilder der.

Og det var et prosjekt, skal jeg si deg.

For alle bildene tatt før Dublin-tid ligger på den eksterne harddisken min, som til alt overmål ikke vil virke sammen med macen. Dermed måtte en minnepinne bli redningen. Og Lars, selvfølgelig.

Ekstern harddisk i pcen til Lars, copypaste til minnepinne, copypaste til mac. Om og om igjen. Men. Til slutt. Nå er det bilder fra både det ene og det andre på min flickrside.

Og de bildene syns jeg dere kan kose dere med. Hvis dere vil da.

Twitter meg her

2009-01-23T18:19:00.006+01:00

I dag (ja, jeg er muligens litt sent ute) har jeg oppdaget noe nytt som jeg ikke skjønner poenget med, ikke i det hele tatt, nemlig nettstedet twitter.com. Nøkkelen til tjenesten er spørsmålet "what are you doing," og hver person, eller "twittere" som de kanskje kaller seg, kan bruker opptil 144 ord på å svare på spørsmålet. Og så kan hvem som helst følge alle andre, følge med på hva de holder på med, når som helst, hvor som helst.

Mens vg-journalisten Mads Andersen dekker innsettelsen av president Obama, twitter han hyppig om denne rørende opplevelsen.

Det samme gjør hans kollega Anders Giæver.

Mens jeg spør meg selv om hvorfor.

Hvorfor skal jeg følge med på hva journalistene tenker mens de hører Obama tale for millioner av mennesker? Jeg kjenner at jeg har lite behov for akkurat det. Men kanskje det bare er jeg som er rar, for i skrivende stund er det 152 andre twittere som holder seg oppdatert på hva Mads Andersen driver med, mens 215 følger med utenrikskorrespondent Giæver.

Kanskje er det stas. Det er kanskje det.

Men jeg er tvilende. Særs tvilende.

Akkurat som til status-oppdateringene på facebook, x skal ha kjøttkaker til middag, xx gleder seg til å reise til riga.

Seriøst, hvor ligger gleden i å fortelle alle andre hva en gjør til enhver tid? Blir man ikke uselvstendig av sånt? Redd for å være alene? Eller er det bare vår egen nysgjerrighet, og et ønske om å mette andres?

Jeg har ikke svar på disse spørsmålene, men en ting vet jeg:

Jeg holder en knapp på bloggen min framfor både twitter og facebook. Så det.

Hva med deg, hva holder du en knapp på?

Savner du jula?

2009-01-22T22:55:00.003+01:00

Da har jeg funnet løsningen for deg, nemlig dette herlige vanedannende spillet:

Rudolphs kick n' fly.

Fullstendig hjernedødt, men utrolig morsomt. En stund.

Kunsten å røkte humler

2009-01-19T21:04:00.007+01:00

Mens jeg sitter her og venter på at tannen min skal bli bra igjen (ja, tannlegen har gitt meg både antibiotika og tannskyll, også har jeg fått nye smertestillere), tenkte jeg å dele denne herlige forumstråden med dere:

Humlefar søker råd.

Særs morsomt, må jeg si. Stikkord: Orddeling, humler og veps og ... ja, det meste egentlig.

Hvis det er noen av dere iherdige blogglesere som har tips om noe annet jeg kan le av, så er det mer enn velkomment.

Klagekor

2009-01-18T12:56:00.003+01:00

Jeg har tannverk.

Jeg har hatt tannverk før også, og dette føles som en særdeles uønsket reprise. Forrige gang var det høst og jeg bodde i Vadsø, og tannen helt til venstre nederst banket og banket, helt til jeg presset meg til en tannlegetime, selvom de egentlig ikke hadde tid til meg.

Tannlegen var tysk og hadde en enkel og grei løsning på problemet: En sprøyte og 14 dager på antibiotika.

Men, sa han. Hvis det blir betennelse en gang til, da må vi trekke den.

Visdomstannen.

Nå er det vinter og jeg bor i Dublin, og jeg frykter det verste. Her i landet har tannlegene åpent på søndager også, men det var fullt, og dessuten var visst ikke visdomstannspesialisten der før i morgen uansett.

Men i morgen klokka 9.00, da blir det tannlegestolen på meg, og visdomstannspesialisten skal felle sin dom.

Hjelp.

Polaroiddrøm

2009-01-15T21:47:00.004+01:00

Jeg ønsker meg så veldig et polaroidkamera. Jeg tenker at det fanger øyeblikket på en helt annen måte en digitalkameraet mitt. Et knips, og så er det gjort, det er liksom ikke rom for gjentatte knips i jakten på det perfekte, eller, det går jo an, selvfølgelig går det an, men det er jo litt dumt å bruke opp hele den dyre filmen på like bilder.

Også er det jo det at det er oldschool, bildene ser eldre, kulere ut. Som fra en tid da jeg var langt fra påtenkt, men som jeg skulle ønske jeg fikk med meg like vel.

Nå vel.

Mens jeg venter på at noen (eventuelt meg selv) oppfyller ønsket mitt, har jeg funnet en erstatning. Poladroid.net tilbyr nemlig en programvare som gjør om digitale bilder til digitale polaroidfoto. Selvfølgelig langt fra like kult som de ekte varene, dette poenget med fanging av øyeblikket blir jo borte, å ta ti like bilder for så å velge ut det beste for polaroid fremkalling er juks. Men en liten trøst er det likevel.

Bollelesing

2009-01-11T14:59:00.002+01:00

Den perfekte oppladningen til eksamen er bollebaking. Boller med sjokolade inni. Mmmm.

Derfor var Lars og jeg på bytur i går og handlet inn nødvendige ingredienser, mel og smør og sukker og sånn. Og gjær, selvfølgelig. Og sjokolade.

Som jomfrubakere måtte vi ty til alternative løsninger i selve bakeprosessen, salatbolle ble bakebolle, hender fungerte som sleiver og kanel var kardemomme. Og det var neimen ikke så dumt som det kanskje høres (leses) ut.

For bedre boller skal du lete lenge etter.

Så nå sitter vi og spiser boller og surfer på internett, og leser litt om editing og headlines og intros innimellom (eller omvendt).

Om taktikken er en suksess får vi jo svar på imorgen. Hvis ikke, ser jeg for meg en lysende karriere som bollebaker.

Tilbake

2009-01-07T19:32:00.004+01:00

Jeg tror jeg har skrevet det før, en gang for lenge siden, mens denne tre år gamle bloggen var for fersking å regne. Jeg tror jeg har skrevet det før, men det skader ikke med en gjentakelse, ikke i denne sammenhengen. Synes jeg.

Nok tomprat, sier du? Ja, du kan så si, sier jeg da, legg gjerne til et "kom til saken" også.

Og saken er som så:

Noe av det beste med ferie er å komme tilbake.

Tilbake til det egentlige livet, liksom.

Jeg er hjemme igjen i Dublin nå, etter drøye to uker på reisefot, både høyt og lavt på verdenskartet. Minus 10 i Oslo, pluss 24 på Gran Canaria. Russisk pelslue og selskinnsko, bikini og solkrem.

Det har vært fint. Veldig.

Også jula, selvfølgelig, jul er jo alltid fint, ribbe, kos og røkelse. Og presanger. I år (eller, i fjor har det vel blitt allerede) er jeg kjempefornøyd med alt jeg har fått og alt jeg har gitt bort, det føles godt.

Men nå, akkurat nå føles det aller best å være hjemme igjen, tilbake i Dublin, i leiligheten med veggtilvegg-teppe og balkong. Til og med eksamenslesingen ser jeg lyst på, i hvert fall nå, vi får se om det er like lyst i helga, når mandagen nærmer seg og kunnskapene viser seg å ikke sitte så godt likevel. Jeg vet ikke. Den tid, den sorg.

Akkurat nå vil jeg bare si godt nytt år til eventuelle lesere. Takk for ferien, og velkommen tilbake. Til hverdagen.

Gjenoppdagelse

2008-12-18T20:15:00.004+01:00

I dag kom jeg plutselig på en internettside jeg hadde glemt eksisterte. For da jeg byttet ut den utgåtte pcen med denne fine macen, så glemte jeg jo helt at det er noe som heter last.fm. Men i dag kom jeg altså på det igjen, lastet ned programvaren, og nå storkoser jeg meg.

For fordi jeg vet at det bare er et halvt år til jeg skal flytte på meg igjen, har jeg ungått å kjøpe nye cder etter at jeg ankom Dublin (i stedet har jeg kjøpt fire sesonger av the wire, hele the black books og the band of brothers, som om det tar noe mindre plass).

Så dermed er det en stund siden i-poden min fikk nytt påfyll, og i dag hadde jeg lyst til å høre på noe annet enn det samme gamle (selvom det samme gamle selvfølgelig er mer enn bra nok).

Last.fm ble redningen, og fortjener derfor litt ny reklame. For nå sitter jeg og hører på hva min kjære venninne Celine pleier å høre på. Morsomt, synes jeg.

Trafikkork

2008-12-14T21:02:00.004+01:00

En helt vanlig morgen i Dublin. Lars og jeg er på vei til bussen, men for å komme dit må vi gjennom noen hindringer. Hindringer i form av trafikklys. Man skulle tro trafikklys var en enkel affære. Lyser det rødt stopper du. Er det gult kan du ta sjangsen på å kjøre, eller du kan velge å bremse ned. Og er det grønt lys, da er saken klar: Kjør i vei.

Men nei da. I Dublin står tydeligvis ikke lyskryssene spesielt høyt på listen over ting som må læres før man får utdelt førerkort. Så tilbake til scenarioet.

Lars og jeg er på vei til bussen, rekker ikke den grønne mannen, og blir stående å vente på neste. Det er relativt tidlig, det er rushtid, mange biler på veien, på den andre siden av lyskrysset er det kø. Men det bryr ikke bilistene seg nevneverdig om. Her er det om å gjøre å rekke over mens det er grønt, gult er også greit, og har det allerede skiftet til rødt gjør ikke det noe. Kjør allikevel. Selvom enhver kan se at det ikke er plass til bilen på den andre siden av krysset, det er kø, stappfullt. Men valget er tatt, det er for sent å snu, å rygge, for bak har alle gjort det samme, latt være å tenke på at det ikke er plass, kjørt likevel.

Lyset har for lengst skiftet fra grønt til gult til rødt, og den grønne mannen har kommet tilbake. Det vil si, vi antar at den har kommet tilbake, men vi vet ikke, en hvit lastebil skygger for utsikten, en hvit lastebil som har gjort som alle de andre, kjørt selvom han aldri i verden ville rekke over, og nå står han midt på fotgjengerfeltet. Foran den hvite lastebilen står det andre biler, biler som hindrer andre i å dra nytte av sitt grønne lys.

Og sammen holder de tutekor.

Om ikke lyskryss står høyt på kjørekunnskaplisten i Irland, så gjør tuting det til gangs.

Og mens bilistene konkurrerer om hvem som kommer raskest frem og om hvem som kan tute mest intenst, kjenner jeg at jeg er glad det er venstrekjøring på disse veiene. Det gir meg liksom en ekstra unnskyldning til hvorfor jeg aldri skal sette meg bak et ratt her i landet. Aldri.

Skrekkens fryd

2008-12-08T22:07:00.003+01:00

Ute er det svart, grått noen steder, grått av tåke, gatelys skimrer så vidt, flimrer. Antakelig regner det også, og du skal ikke se bort i fra at det blåser, vinden viner mot husveggen din. Er det ikke ubeskrivelig deilig å slå av lyset inne også da? Slå av lyset, og gi klarsignal for en skrekkfilm på skjermen?

Jeg liker å bli skremt, og i går ble jeg det til gangs av denne filmen:

The Strangers heter den, og er å anbefale hvis du vil bli skikkelig redd. Forhåpentligvis er du sånn som meg, som ikke får mareritt etterpå.

Hva med deg, hva er din favoritt skrekkfilm?

Reprise

2008-12-07T16:59:00.002+01:00

Jeg kom akkurat på at min såkalte blogg har hatt bursdag, 1. desember var den store dagen. Det er jo litt trist at jeg ikke kom på det før nå, men det får gå. Dette er uansett en post anledning bloggens treårsjubilé, og da er det på sin plass å ta et lite tilbakeblikk på tiden som har gått. Hva handlet det første innlegget om, for eksempel?

Jo, om hvor uventet en ny dag kan komme, første desember nærmere bestemt. Bakgrunnen var antakelig julekalenderen som befant seg på posten i Fauske, mens jeg var i Bodø og ventet spent.

Apropos Bodø, det var der blogg-eventyret begynte, og det er der de fleste innleggene stammer fra, fra mine to år med verdens herligste klasse. Og et år med verdens beste bofellesskap, Svartlien, der spesielt søndager var gode å dele. Jeg lærte mye i Bodø, både om det å være journalist (flaks) og om meg selv. Men det jeg husker aller best er alle de rare påfunnene. For de involverte: TCTFATB, taubane fra blåhuset til svartlien, juleradioprogrammet uten navn, historien om jentefuglen Line, brekkehelger med sverre i fosterstilling og scannere på vei ut vinduet, geletog og supermarioaften, æppelkakbaking og gratenglaging, onsdagskro der journaliststudentene bestemmer musikken . Også videre også videre. Nei, Bodø var bra. Men 14. november 2006 nærmet det seg slutten, vi skulle alle hvert til vårt, i praksis. Mye å savne, og jeg savner fortsatt.

Deretter har det vært tre uker på Svalbard, et år i Vadsø og et halv et i Dublin. Alt har vært bra på sin måte, ganske deilig i grunn, og mye av det har blitt formidlet gjennom min såkalte blogg.

All ære til den, og hipp hurra!

Kevin the man

2008-12-06T22:44:00.002+01:00

Det er noe spesielt med Kevin McAllister alene hjemme i Chicago og New York. Med hvordan det er jul overalt, mens han knuser skurkene med malingspann, stiftepistol, islagte trapper og elektriske støt. For ikke å glemme den fryktinngytende tarantellaen til bror Buzz.

I dag har Lars og jeg hatt et raid, kost oss med begge to. Og jaggu kom julestemningen snikende.

Jeg gleder meg til å komme hjem om to uker minus en dag. Til å feire nyttårsaften alt for tidlig med dem jeg ser altfor sjelden, til å pynte hos pappa og feire julaften hos mamma. Ribbe, pinnekjøtt og krumkaker. Det blir fint. Også håper jeg det blir plass til litt god gammel melkesjokolade også, for det savner jeg her i Dublin. Vel fins det noen erstattere, men det blir jo ikke det samme.

Også gleder jeg meg til å kjøpe julegaver, det skal bli kommende ukes prosjekt. Så hvis det er noen der ute som sitter på noen ønsker, kom med dem nå!

Video på bloggen!

2008-12-01T21:06:00.003+01:00

Endelig har jeg (det vil si Lars) funnet ut hvordan man kan legge ut en youtube-video på bloggen. Det har jeg lurt lenge på, så nå er jeg særs fornøyd. Så da vil jeg gi dere trofaste blogg-lesere en finfin gave anledning første desember. Her er Pingu lager pannekaker!

Enkel matte

2008-12-01T12:52:00.004+01:00

Det var lørdag, ikke så sent, men sent nok til at et par øl (pluss pluss) hadde havnet innabords. På dansegulvet var det noen rare folk, og ettersom jeg ikke ville være dårligere enn dem, slang jeg meg med.

Men jeg fulgte nok ikke godt nok med da jeg inntok dansegulvet. Jeg kan ikke ha fått med meg at jeg gikk opp et trinn. For da ville jeg nok ha lagt sammen to og to - hvis jeg går opp et trinn for å komme opp på dansegulvet, må jeg antakelig ned et trinn for å komme ned igjen. Nei, jeg kan ikke ha fått med meg det, for det trinnet gikk meg hus forbi.

Så nå sitter jeg her, halvannen dag senere, med en forstuet fot som er en god del større enn den andre, og venter på at det skal gå ann å gå på den igjen.

Et par krykker hadde heller ikke skadet.

Godt nytt

2008-11-27T22:43:00.003+01:00

I dag kom jeg på en ting. Det vil si, det var en gutt ved navn Fergel (eller noe liknende som uttales slik) som kom på det for meg.

Hopp tilbake i tid.

Uviss dato i august. En postmann dukker opp utenfor huset mitt, der jeg står og vasker bilen (!). "Er det du som er Anniken," spør han. "Ja," sier jeg, og dermed er jeg en Macbook rikere. Jeeeiii. Det er bare et problem. Det går jo ikke an å flytte over photoshop og quark fra den avdankede pcen til den splitter nye macken!

Dermed har mye tid gått med til savn av nettopp de to tingene. Jeg liker å leke med photoshop, selvom jeg ikke er så flink. Og jeg liker å leke med quark, noe jeg er litt flinkere til.

Så. I dag. Da vi sto utenfor klasserommet og snakket om en design-oppgave vi holder på med, da kom redningen. "Jeg skulle ønske jeg hadde Indesign hjemme," sier jeg, Indesign fordi det liksom skal være det nye quark, i Griffith college's hode i hvert fall. "Jeg skal fikse det for deg," sier Fergel (?). "Også går det jo an å laste ned 30 dagers tutorial også." 30 dagers tutorial.Hvorfor har jeg ikke tenkt på det selv?

Så nå er alt i orden igjen. Photoshop og Indesign på prøve. Og når de 30 dagene er over kommer Fergel med en ny løsning.

Jeg kjenner på meg at han Fergel må være en kjernekar.

Utepils i november

2008-11-24T22:46:00.003+01:00

Mens bladene ramler av trærne, sitter jeg og drikker øl ute på pub. Ute. I november. Ganske rart, synes nå jeg. For et halvt år siden, altså i mai, var det altfor kaldt til å drikke utepils i Vadsø. Det gikk så vidt i juli. Med votter på. Og nå som snøen har lagt seg i Vadsø igjen, har jeg flyttet sørover, til Dublin. Tydeligvis stedet for helårsutepils, november intet unntak.

Og for dere som måtte lure, novemberøl er like godt som en hvilken som helst annen øl når som helst på året.

Men på en annen side, så hadde det gjort seg med litt snø også. Jeg kjenner jeg savner den. Litt. Så samtidig som jeg nyter utepilsen her, krysser jeg alt som kan krysses for at det er hvitt på bakken 19. desember. Hvit Oslo.

Ta deg sammen...

2008-11-23T14:06:00.008+01:00

... sier jeg til meg selv, inni meg. Skriv på essayet, fortsetter jeg, det er bare et avsnitt igjen nå, 400 ord pluss konklusjon. Da er du fri til å surfe på internett. Da, men ikke nå.

Jeg hører hva jeg sier, men følger ikke med. Skal bare se om noen har oppdatert bloggen sin, tenker jeg, og ja visst, det er søndag, dagen for nye hemmeligheter. Dagens favoritter:

Okei, nå MÅ jeg lukke Firefox, åpne Word, konsentrere meg. Snart. Bare en liten titt til. For hva slags side er dette, mon tro? So, how was your day, spør den, jeg trenger ikke svare, for det er det så mange andre som gjør. Definitivt bedre med et dykk ned i andres betroelser enn å skrive på akademisk hvis, tenker jeg, og leser den første historien. Så den andre. Tredje.

Hvilken side besøker du når du helst vil slippe å konsentrere deg om det du skal? (Nei, det er ikke lov å svare facebook.)

Ikke akkurat Irlands navle

2008-11-17T15:44:00.005+01:00

Hvor langt kommer du med tog i Irland hvis du nødig vil betale mer enn 20 euro turretur? En mulighet er byen Kildare, noen mil utenfor Dublin. Vi skrur tiden tilbake til fredag, og gjør som jeg og Lars: Stiger på toget.

"Jaha, Kildare. Den er sikkert like fin som en hvilken som helst annen by," tenker vi, mens vi nyter turen forbi grønne sletter, gravemaskiner og kuer. Og sauer, ikke minst. Sauer er det nok av. Snart har vi nådd turens endeholdeplass, en sliten mursteinsbygning pyntet opp med et navneskilt. Kildare.

Fra stasjonen går det en gratis minibuss ned den ene kilometeren til sentrum. Som de eneste passasjerene (minus en dame som ikke skal av her) takker vi for turen, og ser oss om etter en pub, eller kanskje et kart. Istedet blir vi møtt av et hyl. "Where did you by your shoes?!!" En flagrende skapning drassende på en koffert roper etter oss. Vi ser på hverdandre, titter ned på skoene mine, bort på damen. "They are orange, perfect to the bag my sister got me, I need shoes like that," fortsetter hun, selvom vi har stoppet og hun har kommet nærmere, holder hun støynivået oppe. Jeg forteller henne at skoene er kjøpt i London, men alt tyder på at hun ikke er så opptatt av det lenger. "So where are you from? Holland?" roper hun nå, men hun har snudd seg, på vei over gaten, bort fra oss. Vi fortsetter motsatt vei, bort til et kart satt opp utenfor byens turistinformasjon. Der venter en annen karakter på oss. Smellfeit, med en svart joggedress flekkete av skitt, det lukter ikke akkurat som han har vasket seg i det siste heller. "Is it your first time in Kildare", spør han, før han peker ut alle pubene til oss. Og når han omsider snur seg for å gå videre har vi definitivt behov for en øl.

Vi velger den første og beste. Det er lunsjtid, og alle krakkene ved baren er opptatte av middelaldrende menn som følger med på hesteveddeløp på tven foran dem. Men når vi kommer inn, da snur de seg, stirrer, helt stille. Blikkene deres hviler på meg, mens jeg setter meg forsiktig ned ved et bord, og på Lars, når han stiller seg ved bardisken, og ber om to øl. Først når vi har fått hver vår øl, trekker de blikkene sine tilbake, fortsetter i vante rekker.

Neste stopp: Turistinformasjonen. Om det er noe vi bør se når vi først er her? Jo, det måtte jo være katedralen og det runde tårnet. "But that's closed this time a year," sier turistinformasjonsdamen. Om hun har noen andre tips? Joda, ikke om byen hun er betalt til å reklamere for riktignok, men likevel. "I saw you were talking to the fat guy an hour ago. You stay away from him, he is not good. I haven't experienced it my self though, but they say so."

Katedralen og det runde tårnet - de to atraksjonene i Kildare.

Men pass opp, de er stengt om høsten, selvfølgelig.

Good eller bad, tjukkasen ga oss i hvert fall bedre råd for hvordan tilbringe dagen enn hva turistinformasjonsdamen kom opp med. Men etter middag er det nok Kildare for vår del. En kveld i en by som følger alle bevegelsene dine frister ikke alt for mye. Takke meg til storbyen, sier nå jeg.

Men lekeplass, det har de til og med i Kildare.

Syk, eller?

2008-11-12T15:12:00.002+01:00

Her sitter jeg og skriver et essay om hvordan media skaper hypokondere. Og for hvert ord må jeg snufse, jeg nyser for hver tredje setning og jeg kjenner feberen komme snikende. Tilfeldig?

Hvorfor?

2008-11-09T16:46:00.002+01:00

I dag morges, da jeg åpnet VGs nettside for å se om det var noe action i hjemlandet, ble jeg aldri så lite sjokkert. For der stirret en liten jente på meg, ved siden av øyet hennes er huden flerret av, jeg kan se konturene av hjernen hennes, og den ene armen er forvrengt rundt kroppen. Hun er dekket av støv og bygningsmasser, og er et levende symbol på barna som ble fanget da skolen deres raste sammen på Haiti.

Og så tenker jeg, ville VG publisert dette bilde dersom det var en skole i Norge som hadde rast sammen, og denne jenta var norsk?

Jeg vet at svaret er nei, og jeg kjenner argumentasjonen - jo lenger vekk, jo verre kan bildene være. Blod, døde eller sårede, fortvilte mennesker, vi tåler det, så lenge de er langt unna.

Men vil det dermed si at det er greit?

En dukkert i andres følelser

2008-11-08T13:48:00.003+01:00

Jeg vet ikke hva som gjorde det, men jeg falt helt umiddelbart for denne siden da jeg ramlet innom her om dagen. Tusen på tusen av fremmedes følelser samlet på et sted. Sitater tatt ut av sin sammenheng, tvunget til å stå alene, alene, men likevel sammen med alle de andre. Er du sint, glad, lei deg eller oppgitt, ja, da kan du surfe på denne følelsesbølgen, lete etter noen som setter ord på det du tenker akkurat nå. Stas? Ja, ganske!

Ja nei...

2008-11-04T23:11:00.001+01:00

... nå er det spennende dere!

Godt man har øl og nachos å støtte seg til.

Heiaheiaheia Obama!

Det tungrodde land

2008-11-03T14:32:00.003+01:00

Om du trodde bankene i Norge var vriene å ha med og gjøre, ja, da får du tenke deg om en gang til. Eventuelt glede deg over at du ikke bor i Irland.

Lars og jeg har opprettet en konto i Bank of Ireland, beregnet til betaling av husleie og skole og strøm og andre nødvendige ting. Og selve opprettelsen av en konto gikk jo greit. Både bankkort og nettbank fikk vi, uten nevneverdige utfordringer. De kom derimot da vi i går skulle betale husleien vår via nettbank. "Registrer ny mottaker", sa nettbanken, og vi skrev inn den etterspurte informasjonen om vår husleier. "Vi vil nå sende deg et brev med en bekreftelseskode, for å verifisere at opplysningene er riktige", var neste opplysning på skjermen. Whaaat, tenkte vi. Et brev? I posten? Snail-mail? Jesus.

Dette har ikke vi til, huseieren skal jo ha pengene sine liksom, så i dag gikk vi ned til banken vår for å betale derfra. Null problem, tenkte vi. Å jo, da.

For det viste seg at huseieren vår ikke har konto i vår bank, men i en annen en. Og overførsler mellom ulike banker, det går jo ikke. "Men dere kan ta ut penger og gå i huseierens bank og betale der", sier bankdamen. Men å ta ut 1000 euro, nei, det er for mye forlangt. Langt over tillatt daglig sum, selvfølgelig.

Så nå sitter vi her da, og venter på dette lovede brevet. Og lurer på hvordan irene klarer å ikke miste tålmodigheten.

Best av 10

2008-10-28T23:12:00.002+01:00

Med inspirasjon fra Marlenes scene har jeg fått dilla på å trykke "neste blogg" når jeg er inne på min egen, det trykkefeltet øverst, nesten helt til venstre vet du. Hver gang blir jeg overrasket over at den neste bloggen ikke er den samme som den som var den neste forrige gang. Hvordan endrer det seg, lurer jeg. Hvem bestemmer rekkefølgen, du er først og du er sist liksom? Mon tro hvor på rekken av blogger min er plassert. Hvem har min blogg som sin neste?

Uansett.

Nå har jeg bestemt meg for å trykke "neste" ti ganger, og finne min favoritt. Og dere skal få være med. Dette blir stas, tenker dere nok nå. For det gjør jo jeg. Ok.

Nummer 1. Brasiliansk kalenderfetisj.

Nummer 2. Franske lappetepper. Eller noe.

Nummer 3. En amerikaner som gleder seg til jul og akkurat har kommet hjem fra ferie.

Nummer 4. Lykkelig (?) familie.

Nummer 5. Another catholic mama for Obama.

Nummer 6. Et flunkende nytt akvarium.

Nummer 7. Fly og robot og bil på fransk. Tror jeg.

Nummer 8. Lys. Foto. Visdomsord på fremmedspråk.

Nummer 9. Paraguansk fanblogg for Avril Lavigne.

Nummer 10. Amerikansk illustratør (akkurat tilbake fra ferie i Irland. Ekstrapoeng).

Jeg vipper mellom Another catholic mama for Obama og Amerikansk illustratør, kjenner jeg. Og med en god dose ekstrapoeng for blogging og tegning fra Irland, så kårer jeg nummer 10 til vinner. Gratulerer.

Men er det ikke fint, at de som vil (blant oss som har tilgang til datamaskin og internett, selvfølgelig) kan lage sin egen lille plass i det store internettet, og så kan hvem som helst plutselig dette tilfeldig innom? Og lese eller ikke lese? Jeg syns det er stas. Selvom min lærer Barry sier at det nesten bare er journalister som leser blogger.

Nå er det tid for dere til å si deres mening. Hvilken blogg er deres favoritt?

Storveis besøk

2008-10-24T17:21:00.005+01:00

En vesentlig forskjell mellom Dublin og Vadsø, er at flere har lyst til å komme på besøk til Dublin. (Ja, det er en god del andre vesentlige forskjeller også, men nå er det besøkforskjellen det skal handle om. Eller, kanskje ikke forskjellen, mer selve besøket egentlig.)

Eira og Marit sto for det første besøket fra fedrelandet, lastet med Firkløver og Melkesjokolade. Det var riktig så stas, selvom jeg var litt dårlig store deler av tiden. Men moro fikk vi da hatt det, likevel.

Da vi besøkte Guinness Storehouse var jeg ikke dårlig. Selv ikke etter en hel Guinness, som tross alt var ganske god.

I dyrenes verden

2008-10-12T16:18:00.006+01:00

Egentlig skulle vi bare gå en tur i det fine været, kanskje finne en benk og lese i bøkene vi hadde tatt med oss. Men så dukket den opp, inngangen til den zoologiske hagen i Dublin. Dyreparken. Uten kø. Og da var det jo gjort. 24 euro senere gledet vi oss til nesehorn, leoparder, sjiraffer, elefanter, ulver, flodhest og tigere. Og apekatter, i alle varianter og størrelser.

Mon tro hva som skjuler seg bakom veggen!

Jo, to kompiser av denne karen her, 150 år kan han bli. Tenk å være skilpadde i 150 år!

Da tror jeg heller oter er tingen. Men kanskje på utsiden av dyreparken, det virket som om disse to hadde mest lyst til det.

Jeg mistenker bruk av synonymordboka!

Kan du?

Tigern var jaggu en stor en. Da syns jeg den apekatten under var søtere, der den satt og pilte seg i pelsen. Den hadde nok også en ganske så fin søndag.

Kunsten å utsette

2008-10-05T12:57:00.007+01:00

Listen over hva jeg skal gjøre denne søndagen er lang. 7 punkter har den (fordi jeg har forskjøvet fredagen og lørdagens punkter, selvfølgelig). Det syns jeg er ganske mye for en søndag. Derfor bestemte jeg meg for å utsette det hele, og tilbrakte halvannen time i Phoenix park istedet. Mye bedre!

Forøvrig gleder jeg meg til Lars vender tilbake fra fedrelandet i kveld. Så det.

Klokere?

2008-10-03T17:29:00.003+01:00

Jeg sitter her og prøver å bli klokere på denne finanskrisen som råder i verden. Akkurat i det jeg tror jeg har fattet poenget, så kommer jeg over denne siden. Og jeg er lost - igjen.

ABC

2008-10-03T16:11:00.004+01:00

Mye av tiden min går med til å praktisere shorthand. Det er en teknikk som vistnok innebærer at man blir kjemperask til å ta notater, men om man skal bli rask, så må man øve. Det gjør man på denne måten:

1. Man lærer seg shorthandalfabetet, altså hvilket tegn som representer hvilken bokstav i det ordentlige alfabetet. For å lære seg det må man skrive det samme tegnet mange ganger, helst tre rader, mens man sier bokstaven høyt. A A A A A A A A A for eksempel, bare at tegnet for a-en ikke ser sånn ut da.

2. Så lærer man seg ord tegnene står for, og går gjennom samme prosedyre - tegner tegnet og sier ordet høyt.

Trinn 3 vet jeg ikke ennå, for så langt har vi ikke kommet. Men skal jeg tro boken vi har fått, så ser det vanskelig ut. Nesten som arabisk.

(Forøvrig er bildet speilvendt, det er fordi kameraet på photobooten ville det sånn, og det er viktig å la tingene få det som de vil.)

En svipptur til Belfast

2008-09-25T20:16:00.009+01:00

Hmm, kanskje vi skal dra et sted denne helgen, tenkte jeg og Lars forrige fredag. Det var helgen før skolen begynte på ordentlig, og virket som en fin anledning til å ta en tur. Derfor tok vi turen innom busstasjonen i sentrum og samlet sammen de rutetabellene vi kunne finne. En egen flyer lokket med billige turer til Belfast, og vi lot oss friste.

Etter to og en halv times busstur var vi i Nord-Irlands hovedstad. Færre biler, mer og varmere sol og rosa busser var blant det første vi konstaterte. Så fikk vi tatt ut noen pund og fant veien til første og beste pub. Eller pob, som de sier her til lands.

Puben viste seg å være den eldste i Belfast. Der traff vi denne fine mannen, ved navn Marty, og det gode ølet Harp. Intet dårlig skup.

Så hoppet vi inn i en black taxi, og spurte om sjåføren ville gi oss en politisk kjøretur. Og dermed bar det avgårde til et protestantisk boligområde, der nesten hver eneste mur var dekkorert med veggmalerier, politiske sådan. At Belfast og Nord-Irland har en røff historie er vel kjent for de fleste, men det var rart å oppleve hvor nært det er. Fortsatt er det et særs høyt gjerde som skiller katolikkene fra protestantene, og i følge taxisjåføren vår, vil det drøye leeeenge før det blir tatt ned. Veldig spesielt.

Dagen etter skulle høydepunktet være Titanic Boat Tour. For det synkende skipet ble nemlig bygget i Belfast, og det vet de å utnytte. På et særdeles kjedelig vis, viste det seg.

For øvrig koste vi oss med masse mat og drikke, sov billig på hostel og kjørte pariserhjul.

Stas, med andre ord.

Min første A!

2008-09-24T18:33:00.002+01:00

I Irland, vel å merke.

Jeg og Lars hadde engelsktesten vår i går (litt på etterskudd, ja), sammen med en gjeng asiatere. Oppgaven besto av å skrive et essay på engelsk, om hvorvidt ny teknologi fører til at tradisjoner forsvinner. Som vanlig lirte jeg av meg en masse ord, langt over de 250 nødvendige, og var sikker på at det jeg lirte av meg ikke var noe særlig å skryte av.

Men jagguminsanten så kan jeg skryte litt likevel. For det fantastiske essayet var verdt en A, juhuu.

Egentlig er det ganske sykt, for jeg har aldri vært flink til å skrive ting på engelsk, stilene på videregående var rimelig fulle av røde streker, for å si det sånn. Men altså. A. Jeg er stolt!

En annen bra ting idag er at vi har fått et internett som virker ordentlig. Så da blir det mer blogging. Bare vent i spenning!

Sol og regn og sol

2008-09-12T20:38:00.002+01:00

Her går det både opp og ned, gitt. På værfronten, altså. En helt normal dag virker å være som følger:

Jeg våkner, utenfor vinduet skimter jeg blått. Jeg står opp, tar en nærmere titt på himmelen, ser at solen skinner. Jeg spiser frokost, og tenker at en tur i det fine været hadde gjort seg. Jeg tar på meg sko, går ut, for så å oppdage at det ikke er sol lenger. Og den blå himmelen er ganske langt borte. Faktisk så regner det. Men bare litt. Jeg revurderer ideen om tur, men i det jeg bestemmer meg for å gå inn igjen, slutter det å regne. Javel, tenker jeg, og rusler av gårde. Så. Når jeg har gått så langt at det er et stykke tilbake, da begynner moroa. Nå regner det ikke, det fosser. Jeg blir våt. Hjem, tenker jeg, og vender om, raskere nå. Men når jeg nesten er hjemme igjen, da har himmelen rast fra seg. Og jada, blir det ikke litt sol også?

Er det tilfeldig at jeg hoster og snufser? Trokke det, nei.

En hyllest til storbyen

2008-09-09T16:29:00.006+01:00

Det er mye man savner når man tilbringer et år i Vadsø, Finnmark. For eksempel folk. Ja, folk sånn helt generelt. Fremmede folk. På gata. Ukjente figurer som haster forbi. Stemmer. Konturene av liv. Mange liv. Som møtes et sted. Som skal rekke noe. Som slenger innom en kafé. For på steder som ikke er Vadsø og Finnmark er kafédørene åpne oftere enn de er stengt. Og pubene. I flertall.

I Dublin er pubene definitivt i flertall. Det ryktes at det finnes over tusen, men så mange har vi ikke rukket innom ennå. Men det har blitt noen. Selvfølgelig. Men ingen guinness, ennå. Fortsatt ser den urovekkende svart ut, takke meg til en lager.

Nesten en uke i storbyen virker lovende for resten av året. Det er gøy å være student igjen - også når alt foregår på engelsk (det kommer kanskje som et sjokk på noen av dere, men jeg skjønner faktisk ganske mye, og klarer også å lire av meg både det ene og det andre). Forløpig er vi bare fire nordmenn og en tysker i klassen, men 22. september blir det andre boller, da begynner det for alvor og alle irene slutter seg til. Det blir staaas.

Jeg har ikke rukket å ta så mange bilder, for mesteparten av tiden har jeg hatt hendene fulle av alt for mye annet, sånn at kameraet ikke har fått plass. Dessverre. Men jeg lover forbedring. I mellomtiden får dere kose dere med disse! Og ja, det nederste bildet viser Lars på balkongen vår. Med utsikt til elven. Flotte saker sier nå jeg. Adjø.

En presisering

2008-08-18T21:16:00.001+01:00

Forrige innlegg inneholder en premie også, altså. Bare at ble skrevet med svart skrift på svart bakgrunn, så den er ikke synlig. Trikset er da å markere avsnittet under den flunkende nye bok-tittelen, og der vil premien åpenbare seg!

Og vinneren er...

2008-08-18T21:04:00.008+01:00

Ja, jeg vet at mange nå har ventet i spenning veldig lenge, og at enkelte ikke syns det er spesielt artig å vente. Derfor har jeg nå fattet en beslutning, og den berømte boken min - bok 2 - har fått et navn.

Mange har kommet med fine forslag, men tre stykker har vært mer aktive enn andre, og det blir selvfølgelig belønnet. Det gjør også heftig lobbyvirksomhet. Derfor er vinneren:

Pupper på ville veier
- tetas en las calles locas

Gratulerer til Marthe, Morten og Andrea! Premien er som annonsert i boken heder og ære - og et valgfritt kapittel. Ettersom jeg er så grei, kan de tre heldige velge om de går sammen om ett, eller om de velger seg et hver. Så det.

Endelig!

2008-08-06T16:16:00.003+01:00

Nå er ventetiden over, og det var jaggu på tide. Klokka 20.30 idag er det bare å skru på tv2. For da er det klart for EVENTYRLIG SEILAS! Med eventyrlige Reidar og eventyrlige Audun. Om ikke det blir stas, så vet ikke jeg.

(bildet er stjålet fra reidars facebook altså.)

Nødproviant

2008-08-03T20:34:00.003+01:00

Nok en søndag etter en fuktig lørdag. I går klokka 16 så var planen å ta en rolig kveld, men fem minutter senere gjorde jeg helomvending. Det resulterte i øl og vin hos Tor Einar, før vi pluss flere dro på Kolibri. Og det igjen resulterte jo i en lite trivlig søndagsmorgen.

Det eneste jeg klarte å tenke på da jeg våknet, var sjokomelk. Må ha. Sjokomelk.

Heldigvis har vi en kiosk i denne byen, riktignok uten sjokomelk, men sjokolademilkshake gjorde forsåvidt susen.

Og neimen ble det ikke avis idag også.

En måned igjen

2008-08-01T21:51:00.002+01:00

I dag er det akkurat en måned til jeg forlater Vadsø, for godt. Om en måned har jeg faktisk akkurat landet på Gardermoen.

I mellomtiden får jeg tiden til å gå her oppe da, for det meste med jobb, stort sett jobb hele tiden egentlig. Det er jo greit å være litt seriøs (?) og tjene litt penger nå, liksom, siden jeg antakelig kommer til å være ganske lite seriøs (her trengs det ikke noe spørsmålstegn) i året som kommer.

Akkurat i dag er jeg litt hanglete i formen. Sånn type vondt-i-halsen-begynnende-feber-hanglete. Det syns jeg ganske lite om. Men på jobb var Ingerid snill og kjøpte med en pose Doc til meg, helt av seg selv. Akkurat som hun kjøpte fine, rosa solbriller til meg i Murmansk. Det var snilt, det! Egentlig skulle vi drikke russisk sjampanje idag, men min form satte da en sperre for det.

Men vi kommer sterkere tilbake!

Istedet pleier jeg formen med sjokolade, vin og go'musikk. Det hjelper på. Tror jeg.

Hjemme alene...

2008-07-25T17:28:00.002+01:00

... akkurat som Nareas.

De fleste jeg kjenner i Vadsø er enten i Murmansk eller på vei til Barcelona eller på jobb. Jeg har min eneste helg uten jobb på veldig lenge, og syns forsåvidt det er deilig med fri.

Men ganske ensomt. Dessuten er dem jeg savner mest langt, langt unna.

Godt jeg har vin. Og at Joo har donert sin playstation 2 mens han er på ferie.

Fineste dagen...

2008-07-20T19:31:00.004+01:00

... på veldig lenge.

Første bikinidag i Vadsø for min del i år, og det gjorde godt. Sol hele dagen, det er jaggu ikke ofte. Så nå er jeg glad og fornøyd og har fått et tilskudd av den vitaminen solen kommer med, antakelig var det ganske så tiltrengt.

Men jeg er ganske overrasket over at jeg klarte å nyte denne dagen så veldig til fulle. For gårsdagen, altså lørdagen, skulle tilsi det motsatte. Min erfaring tilsier at øl, hvitvin, rødvin, wiskey og gintonic ender i fadese dagen etter, men den gang ei. Jeg er så fornøyd!

Og som om ikke en stranddag skulle være nok, så går Lyn hen og slår Strømsgodset på overtid. På overtid av overtiden faktisk.

En finfin dag, rett og slett. Mon tro hvordan deres søndag har vært?

Sommer i Risør

2008-07-07T20:53:00.013+01:00

Da var det tid for de lovede bildene fra Risør.

Det første viser meg som lirekassespiller, en fantastisk flink sådan.
Og som dere ser, snakker plakaten sant (i den grad en plakat kan snakke):
Kammermusikken sprer glede!

Jeg og Lars på en alldeles flott kammermusikkonsert på Stangholmen.

Da det var jobbfest for Aust-Agder blad, ville Lars sin kollega Anne Cathrine absolutt ta noen romantiske bilder.
Men jeg syns jo tross alt det er ganske vrient å bli tatt bilde av på den måten.

På båttur, på vei fra Risør til Fie etter å ha tanket opp bensin.
Båt er gøy!

Vi ga bestekompis Jon skyss inn til byen med den flotte båten.
Så gikk vi tom for bensin. Jaggu godt vi hadde en skvett i reservekanna!

Berggylte! En død en sådan. Fordi jeg og Lars har fisket den fra havet.
Til slutt ble den grillet (eventuelt kokt i smør) og spist.
Særs god.

I bakgården, en svært varm dag. Med øl.

På badeplassen kastellet, en enda varmere dag.
Har badet, til tross for bare 15 grader i vannet.

Det finnes jo en god del flere bilder også, og de kan du se på den såkalte ansiktsboken.

Tilbake...

2008-07-06T20:19:00.004+01:00

I Vadsø igjen.

Hjem, kjære hjem, er det noen som sier. Og til og med borte bra, men hjemme best. Jeg tror nok at jeg kan motbevise det.

For mine tre uker borte, ikke hjemme, ikke i Vadsø, men i Risør, har vært de beste tre ukene på aldri så lenge. Stikkord er: LARS (med store bokstaver ja, fordi Lars er best), skjærgård, sol, båt, 18 grader i vannet, øl, vin, sjampanje og jordbær, kammermusikkfestkonsert på Stangholmen, sjektetur, artige-, fine- og rare venner og familie av Lars, titusen og casino og fisking etter berggylte.

Og mye mer. Men det viktigste og beste er at det har vært tre fine uker med Lars. Veldig fine. De skulle jeg aldri ha vært for uten.

Og så. Nå kommer baksiden av medaljen.

To måneder.

To måneder venting og tålmodighetsspising. Og savn. Jeg savner allerede jeg.

Forhåpentligvis vil Finnmarken gjøre dagene kortere.

(Ps. Bilder fra ferien kommer altså. Snart.)

Tre bra ting

2008-06-10T09:54:00.002+01:00

1. Idag kom det e-post om at jeg har fått plass ved Griffith College i Dublin til høsten.

2. Om tre dager så er det reunion med de aller beste bodøfolka.

3. Om fem dager er det Lars.

Så nå er jeg glaaaaad!! Særs!

Eksotiske Finnmark

2008-06-08T11:31:00.004+01:00

Til tross for at jeg har bodd her i over ett år, har jeg ikke skjønt hva det er som er så eksotisk med Finnmark. Neivel, så er det nesten ikke trær her. Ja, det er ganske mye kaldere enn i resten av landet. Og ja, det bor både kvener og samer her, men det er tross alt flere av dem i Oslo.

Men så. Forrige helg, lørdag var det vel. Da skjedde det noe som fikk meg til å forstå, litt i hvert fall. For da jeg kom hjem fra fjelltur, da sto det jammen en gjeng reinsdyr rett utenfor huset mitt. Jeg gjentar: Rett utenfor huset mitt. Etterhvert som jeg sto der og så på dem, så reiste den ene etter den andre seg fra gresset. Til slutt var de 13 stykker. 13 rein rett utenfor huset. Jesus, sier nå jeg.

Og, som om ikke det var nok, da jeg hadde stått der en liten stund, så kom den en hvit hare hoppende, og skremte reinsdyrene av gårde. Jagguminsanten.

For øvrig var reinsdyrgjengen der igjen, da jeg kom hjem midt på natten/tidlig morgen etter en jobbfest tirsdag. Men da lurte jeg litt på om jeg så syner.

For øvrig er det ikke så blå himmel i dag som det er på bildene. For i dag har det snødd, både bortover og nedover. 8. juni, og det snør. Vel er jeg glad i snø, men det får da være måte på. Kom ferie! Nedtellingen viser at det er fem dager igjen.

Mot slutten i Vadsø

2008-05-29T21:26:00.002+01:00

Da har jeg sagt opp jobben min, gitt. Med tre måneders oppsigelsestid, betyr det at jeg skal være her ut august.

Egentlig føles det ganske så greit. Medregnet praksisperioden, så har jeg vært her i nesten halvannet år, og jeg kjenner at det er nok. Finnmark er stas det liksom, men halvannet år holder. Det blir fint å komme nærmere alle dere som bor sørpå, fint å komme nærmere alle dere jeg savner.

Så spørs det hvor nærme det blir. Jeg krysser alle fingre jeg har for at søknaden min skal falle i smak hos Griffith College i Dublin, og da blir det journaliststudier og øl og Lars for alt det er verdt.

Og hvis ikke? Ja, da blir det vel en reise rundt om i den store verdenen da. Ikke å forakte det heller.

Den legendariske operaen

2008-05-28T20:52:00.006+01:00

Når jeg var i Oslo nå, så måtte jeg selvfølgelig på utflukt til operaen. Eller, rettere sagt operataket, ettersom det er det jeg er mest fasinert av. Man kan jo gå på det! Jeg fikk med meg Lars og Graff og Nicko og Siril, og her er noen av bildene:

Fineste ferien

2008-05-27T22:40:00.003+01:00

Må si at overgangen fra sol, sol, sol i Riga til vått og kaldt og lue og votter i Vadsø er ganske så stor.

Har altså nettopp kommet hjem (som jeg nesten må kalle kalde nord) fra en veldig perfekt ferie i Riga sammen med Lars. Sol og øl og båttur og spa-hotell og den fineste gutten, nei, det var flotte saker. (Kanskje, kanskje kommer det flere bilder senere, men internetten og datamaskinen spøker litt med tålmodigheten min.)

Men nå.

Nå er jeg tilbake i Vadsø, og Lars har flyttet ned. Til Risør. Det er triste saker.

Savn. Jeg savner deg.

Til deg:

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don’t know where I am
I don’t know where I’ve been
But I know where I want to go

And so I thought I’d let you know
That these things take forever
I especially am slow
But I realize that I need you
And I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
Just to meet me in the morning
And I thought it was strange you said everything changed
You felt as if you'd just woke up
And you said “this is the first day of my life
I’m glad I didn’t die before I met you
But now I don’t care I could go anywhere with you
And I’d probably be happy”

So if you want to be with me
With these things there’s no telling
We just have to wait and see
But I’d rather be working for a paycheck
Than waiting to win the lottery
Besides maybe this time is different
I mean I really think you like me

(Bright Eyes - First time of my life)

Finfint besøk

2008-05-12T18:20:00.003+01:00

For noen dager eller kanskje litt til siden, var det en sel her i Vadsø. Jeg tror forsåvidt at den er her fortsatt, det sier i hvert fall ryktet.

Men uansett. Jeg og Lars dro for å se på dette dyret, og se så søt! Veldig søt. Men også veldig stor, og derfor litt skummel.

Den er helt alene, så jeg lurer på om den kanskje er litt rar. Det forklarer jo i så fall hvorfor den har flyttet inn på en flytebrygge i Indrebyen i Vadsø.

Et rosa lyspunkt

2008-05-08T17:31:00.005+01:00

Jeg er særs sliten om dagen. Så sliten at det egentlig er ganske plagsomt, for jeg får vondt i hodet, og det har jeg nesten aldri hatt før.

Men.

Da er det fint at noen vet å lyse opp dagen min.

For eksempel svensken.

Thomas trykker. Som har tatt med seg denne fantastiske skuteren til jobben.

Rosa og tøff og flott.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde en sånn en. Men man kan vel ikke ha alt her i verden. Jeg har jo tross alt noen rimelig tøffe oransje sko.(De ser ut som denne. Bare at oransje. Og med regnbuefargete lisser. Mye coooolere altså. Men likefullt ganske lik. Bildet er forøvrig hentet fra reebok.com.)

Dagens helt

2008-04-13T18:56:00.003+01:00

Odion Jude Ighalo. Min helt. Du sørget for seier over Glimt forrige søndag, og jaggu fikser du Ham-Kam-kampen også. Det kaller jeg helt.

Til Jakob: Lyn på toppen av tabellen var hva som skulle til for å få et nytt blogginnlegg på plass.

For øvrig, for dere som måtte lure, har jeg både vunnet og tapt på pokern. Tapt mest, må jeg innrømme. Og i dag ble jeg igjen lurt inn på en turnering med et pokerslag jeg aldri hadde sett før. Men jeg var ganske så flink for det altså.

Men altså. Lyn-HamKam 2-1. Så ufortjent. Men så herlig.

Spillegal?

2008-03-30T20:28:00.003+01:00

Plutselig, sånn på en-to-tre, tror jeg jeg skjønner hvordan de spillegale har det.

For i dag har jeg nemlig debutert som nettpokerspiller. Og vips, så forsvant den søndagsettermiddagen/kvelden liksom.

Riktignok er det en liten stund siden jeg skjønte at poker var gøy. Det skjønte jeg når Lars spilte og forklarte og lærte meg at det gjelder å spille stramt.

Men altså, det er jo en del ganger artigere å spille selv. Og i dag var da den store dagen, da jeg gikk til det skritt å laste ned pokerstars-tingen til dataen min, opprettet konto og satte igang. Jeg tenkte først at jeg skulle holde meg til lekepenger i første omgang, sånn for å øve litt liksom. Men det var jo ganske kjedelig, å vinne, men ikke vinne likevel.

Så da satte jeg like godt inn 40 dollar på kontoen min. Og meldte meg på en turnering.

Og da kom dagens første skuffelse. Jeg hadde meldt meg på feil turnering, en sånn en der man fikk 4 kort istedet for 2, og da ble jo alt bare kluss. Prøv å spille stramt med 4 kort på hånda liksom!

Nei, takke meg til Texas holdem, som jeg har skjønt at det heter, den formen for poker som jeg liker.

Så når jeg ganske raskt hadde tapt den teite 4-kort-på-hånda-turneringen, fant jeg en type sit-n-go-turnering, en sånn som koster lite. Og den var av riktig sort. Men jeg tapte da og. Så da meldte jeg meg på enda en. Den kostet enda mindre.

Og jeg kom på 5. plass!

Bare synd at det var de fire beste som fikk betaling. Så nå har jeg 34,60 dollar på pokerkontoen min. Nesten 6 dollar mindre enn før idag. Men det viktigste er jo at jeg har en pokerkonto.

Poker er artig. Spillegalskap, here i come, for å si det sånn.

Påskesjafs

2008-03-19T10:48:00.002+01:00

Nå er det påske om en time og ti minutter. Det blir fint. Selvom jeg skal jobbe litt hver dag. Holde liv i finnmarken.no, slik at dere andre kan holde dere oppdaterte på av hva som skjer i denne fantastiske delen av Finnmark, nemlig Øst.

Men om en time og ti minutter er dagens jobb ferdig, og da blir det harrytur til Finland. Yoohoo, sier nå jeg, det er jo minst like stas som harrytur til Sverige. Antakelig et par hakk mer stas, ettersom jeg nå eier et par finfine grønne solbriller jeg kan ha på meg underveis. Sånt hadde jeg ikke den gang det var aktuelt med sverigeturer. Så det.

Menmenmen.

God påske, da folks. Spis noen påskeegg. Og pass opp for snøras.

Ventetid...

2008-03-06T18:38:00.004+01:00

Jeg sitter nå her og venter. I vaktsjefstolen i Finnmarkens redaksjonslokaler. Dagens avis, eller morgendagens avis som den er for alle dere andre, er finito, straks går pressa. Før tiden.

Så nå venter jeg på resten av min redaksjonsklubb, sånn at vi kan ha klubbmøte. De kommer klokken syv. Ikke så lenge til.

Når klokken er syv om et døgn skjer det noe mye morsommere enn et klubbmøte. For da sitter jeg nemlig på flyet på vei til Oslo. Det venter jeg også på.

Og så venter jeg på at det skal bli 8. mars, det er heller ikke lenge til. Bursdag = stas. Særs stas. Presanger mottas med takk, selvom det skal mye til for å danke ut vottene og høytalerne jeg allerede har fått. Det var to fine presanger, som passet fint til bursdagsfeiring på forskudd, i fin kombinasjon med kalkunbiff. Kalkunbiff, det er nok en undervurdert biff. For ikke å snakke om krem av fetaost og creme fraiche.

Det som kommer til å gjøre bursdagen ekstra fin, det er alle de herlige menneskene i hovedstaden. Jeg gleder meg sånn til å se folket, og dermed venter jeg også på det.

For ikke å snakke om London. Med mor. På søndag. Det blir stas, det. Shopping og sjampanje. Eller noe.

Også venter jeg jo også på å komme tilbake til påske. For det er mye som tyder på at det også blir fint.

Mon tro hva dere andre venter på?

Laaang morgen

2008-03-03T11:05:00.003+01:00

Våken allerede klokka sju. Eller, våken og våken, men glipper med øynene, registrerer at klokka ikke er mer enn sju. Våkner på ordentlig to timer senere. På kjøkkenet står det kaffe, varm kaffe, varm kaffe og Haruki Murakami på senga. Kyllingvinger til frokost, kyllingvinger og p3. En halv evighetet til jobb. En halv herlig evighet.

Nå har forøvrig den halve herlige evigheten krympet kraftig. Tre kvarter. Men det gjør ikke noe. Dessuten er det bare fem dager igjen. Til 8. mars.

Murmansk vettu!

2008-02-19T20:38:00.009+01:00

Forrige helg, da var jeg i nærmeste storby, det vil si Murmansk, i Russland altså. Det var stas altså, selvom jeg ikke skjønte stort. Enda godt jeg hadde med meg Line og Ingerid til å prate for meg.

For øvrig var det opp til flere grønne Ladaer å se, og da fins det jo ikke rom for klaging.
Se hvor fin den var da. Jeg skulle gitt mye for en sånn en.

Også den store statuen da. Den er fin.
Også disse atomisbryterne. Den ene er jo en hai.

Ingerid med russisk sjampanje. Da snakker vi vettu.

På marked. For en lue. Nå er den min. Sammen med to minst like barske. Det føles fint.

Alle bildene er tatt av Ingerid altså.

Her er beviset:

2008-02-07T18:42:00.001+01:00

(Foto: Ingerid Jordal)

Jeg har gått på ski. I motvind. Det var fint. Og sjekk smørestilen. Dette har jeg gjort før, for å si det sånn!

Kalde føtter

2008-01-20T22:06:00.000+01:00

Jeg er alltid kald, jeg. Enten på hendene. Eller på føttene. Jeg er sjelden kald på hendene og føttene samtidig.

I dag er det føttene som fryser. Selvom de var med på en varm dusj i sted. Når de fikk vann på seg sved det, sånn som det gjør når noe veldig kaldt får noe veldig varmt på seg. Men likevel hjalp det ikke nevneverdig. I lengden.

Nå er føttene tyllet inn i et tykt teppe. Et stygt et sådan, men det bør ikke ha noe å si for effekten. Men blir føttene varmere? Ikke snakk om.

Hva gjør man da med kalde føtter?

Vinter i Widerøe

2008-01-16T21:58:00.000+01:00

16:30.
Jeg har akkurat ankommet Vadsø lufthavn, jeg har god tid, flyet mitt går ikke før 17:07. Sjekk inn, få boardingkort, stripp av klær og belte, tøm lommer, gå gjennom porten, smil til vektermannen, legg kort, nøkler, penger og mobil tilbake i lommene, ta på belte og klær igjen. Sitt ned og vent.

17:05
"Informasjon til reisende med Widerøes rute 937 til Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Tromsø. Flyet står dessverre fast i Kirkenes, det er for glatt på rullebanen til at flyene kan lette. Vi kommer tilbake med mer informasjon om en halv time, for da vet vi hva vi skal gjøre"

Javel, tenker jeg, ringer avtalen min i Båtsfjord. Jeg er forsinket, sier jeg, kluss med flyene, vet ikke hva som skjer når. Jeg lover å oppdatere, legger på. Ser meg rundt. Der sitter det en og hører på musikk. Ved siden av sitter en med Menn som hater kvinner. Bortenfor der igjen - enda en med musikk. Jeg har glemt både i-pod og bok, og er litt lei meg.

17:35
En halv time har gått. Den lovede informasjonen uteblir.

Men jeg har fått en ny venn. En liten jente. Et barn. Til vanlig er det ingen barn som liker meg, men denne jenta er nok litt rar. Vi tegner i tegneblokken hennes, fargelegger eventyrprinsesser med kulepenn. Og vi bygger hus i lego. Før vi hører et fly lande.

18:05
"Informasjon til reisende med Widerøes rute 937 til Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Tromsø. Det har nå landet et fly her som skal ta dere med til Kirkenes, så fortsetter ruten derfra. Men flyplassen i Kirkenes er stengt i minst en time til, så det blir litt venting. Men reisende med rute 937 er altså booket om, og vi deler ut nye boardingkort når vi får tid."

Når de får tid.

19:05
"Informasjon til reisende med Widerøes rute 937 til Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Tromsø. Vi ber passasjerene komme til informasjonskranken, der vi vil dele ut nye boardingkort."

19:12
Jeg krysser rullebanen på vei til flyet. Et kvarter til, og vi er på vei til Kirkenes, jeg tenker at to og en halv timers forsinkelse ikke er all verden. Det er til å leve med.

19:45
Kirkenes. Ut av flyet, inn i et annet. Et ansikt jeg drar kjensel på. Gammelordførern i Båtsfjord. Men skulle ikke han til Oslo i dag?
"Jeg har brukt hele dagen på å reise til Kirkenes, for så å vente på å snu og dra tilbake til Båtsfjord igjen", sier han.
"Artig", svarer jeg.

Kjempeartig. Widerøe om vintern, det er gøy. Ikke er det vinter engang. Det er bare juksevinter.

(jeg rakk ikke reportasjeavtalen min. kameraet mitt sa takk for seg da jeg skulle ta bilde av fortvilte passasjerer som den gode journalisten jeg er. da jeg skulle skru på telefonen min etter flyturen, tastet jeg feil kode 3 ganger)

Men alt løser seg.

Året som gikk

2008-01-06T21:33:00.000+01:00

(i den grad et år kan gå).

Jeg er glad i lister. Lister gjør meg glad. Nå som jeg fortsatt er fyllesyk og har et hjerte som løper løpsk (i den grad et hjerte kan løpe), føler jeg et behov for å bli litt gladere. Jeg har troen på at en liste kan hjelpe. En fin liste over ting som er verdt å huske fra året 2007.

Så altså. 2007 var året da...

... jeg var i Finnmark for første gang.

... jeg var på reportasjetur i badstuen i Ytrebyen i Vadsø og ble legendarisk.

... Henrik og jeg var turister i Murmansk.

... Andrea og jeg koste oss i midnattsola på Svalbard.

... jeg fikk A på semesteroppgaven jeg lagde på Svalbard.

... jeg leste til muntlig eksamen sammen med Ole Martin. Selve lesingen var kanskje ikke så gøy, men det var Ole Martin.

... jeg fikk A på muntlig eksamen.

... jeg endte min praksisperiode i Finnmarken med å få tilbud om et vikariat som ble til fast jobb.

... jeg skjønte at jeg faktisk er litt flink til å være journalist og at jeg liker det like godt som jeg trodde jeg kom til å gjøre.

... jeg skjønte at det er enda artigere å være vaktsjef.

... jeg ble kjent med de fantastiske menneskene som jobber i Dagbladet Finnmarken.

... jeg savnet vennene mine i resten av landet mer enn noen gang før.

... jeg var på avslutningstur til Saltstraumen med journalistklassen min. Historisk (som alt det andre, for øvrig).

... tiden i Bodø var over. Jeg kjenner jeg blir litt trist bare jeg tenker på det. Så bra folk. Så mye å savne.

... jeg endret sivilstatus, etter 1 år og 3 måneder.

... jeg fikk min dose sol på Mallorca.

... jeg jobbet hele sommeren. For første gang i mitt liv.

... jeg ble tante til den tøffe hunden Baia.

... jeg ikke fikk dratt på Roskilde.

... jeg var i Tromsø opp til flere ganger. Like gøy hver gang.

... jeg var på min første journalistkonferanse og var full med mange andre fulle journalister. Svarte natta.

Også veldig mye mer, selvfølgelig, men nå ble jeg litt lei av å lage denne listen. Gøy, men ikke over alt for lang tid.

Men alt i alt tror jeg nok jeg kan si at 2007 var et bra år. Det beste er nok alle de fine menneskene jeg har blitt kjent med.

Men det har vært ekstra mye å savne dette året også. Bodø er over. Tiden med mange av de som nå betyr mest for meg. Som jeg ikke får nok av. Nå er dere altfor langt unna. Det er vel konsekvensen av å flytte til Finnmark.

Savn.

2008-01-05T14:03:00.000+01:00

Det triste med å ha ferie er at den tar slutt.

Kom på besøk til Vadsø da?

Hørt i la casa del papa

2007-12-29T17:26:00.000+01:00

- Surinam, surinam, surinam!
- Nå må jeg lære meg hvor Israel er, ass!
- Melbourne... Det så jeg til og med på værkartet i sted.
- Nå traff jeg Pyong Yang med 64 km, det var ikke verst.

Familien Sandvik, det vil si bror Morten, far Bjørn og meg selv, søster og datter Anniken, er hekta på Aftenpostens reise-iqtester. Far Bjørn er verst. Han har til og med sittet og lest i atlas for å lære verden utenatt. Og det hjelper, for reise-iqen har vokst de siste dagene.

Selv har jeg også blitt litt smartere. Jeg vet for eksempel at Irak er det lille, grønne landet, mens Iran er det store, brune ved siden av. Hvis man kan sånt får man fort en reise-iq på 110.

Prøv selv. Her.

I feriemodus

2007-12-20T18:27:00.000+01:00

Om et døgn er jeg nesten i Oslo. Nesten. Om førti minutter.

Det er så kort tid til at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Jeg tror det er derfor i hvertfall. Konsentrasjonssvikt. Grunnet hjemglede.

Jeg har to saker jeg må gjøre ferdig før jeg kan ta ferie. Den ene skal være oppslag i jula. Den går det ikke så bra med, men sånn er det nå en gang. Ferie blir det uansett, og jeg gleder meg.

Gleder meg til jeg står på flyplassen i morgen, på Vadsø lufthavn, og konstaterer at flyet skal gå. At det ikke er noen vinterstorm som hindrer avgangen. Gleder meg til å sitte på flyet, gleder meg til whiskyen jeg skal ha for å feire at det er ferie. Gleder meg til Gardermoen, til flytoget, til Asker stasjon. Til mamma henter meg. Og jeg gleder meg til de neste dagene.

Til Moe og Graff og Eira og Marit og Cel. Og kanskje Sverre, Nils og Reidar. Og Baia. Som jeg er tante til.

Jeg gleder meg til lille julaften og julaften og første juledag. Og andre juledag, ikke minst. Og bursdagen til Marit.

Med så mye å glede seg til er det ikke rart det er så som så med konsentrasjonen. Dessuten er det snart quiz på Opticom.

Vaktsjef Anniken

2007-12-11T18:48:00.000+01:00

Nå har jeg laget mine to første aviser som vaktsjef. Jeg er ganske stolt. Selv om jeg tror det handler mye om nybegynnerflaks. For hvem hadde trodd det, at jeg skulle være vaktsjef etter bare et drøyt halvår i bransjen?

Ikke jeg i hvert fall. Men jeg tror jeg trives i rollen.

Dessuten sier Jan Arne at "Vaktsjef Anniken" lyder bra. Og er det en ting man kan, så er det å ta Jan Arnes ord for god fisk.

Enda bedre blir det om en måneds tid. Når Morten sitter som vaktsjef i Finnmark Dagblad, og jeg kan ringe ham for å få deres saker. Eller omvendt. Det blir fint, det. Finfint!

(Egentlig hadde jeg tenkt å ta med faksimile av min første forside. Men jeg fikk det ikke til. Så dere får nøye dere med å gå inn på www.finnmarken.no og sjekke ut pdf-utgaven.)

Oisann...

2007-12-02T21:42:00.000+01:00

... sa jeg, da jeg skulle flytte litt på datamaskinen min. For anledningen hadde jeg plassert den på gulvet, men nå var det gulvvask på gang, og maskinen måtte flyttes.

Jeg bøyer meg ned for å løfte opp datamaskinen, men hendene mine skvetter tilbake etter den første berøringen. Så kjenner jeg forsiktig på gardinen bak.

"Oi, gardinen har satt seg fast i datan min", sier jeg høyt, forbauset.
"Hm. Det lukter svidd også. Så rart", sier jeg.

Jeg skiller datamaskin og gardin og lurer på hva som har skjedd. Holder dataen på å eksplodere, tenker jeg, og bestemmer meg for å skru den av.

Det er da jeg ser det.

Fra å være fin og jevn, svart og glatt, har lokket, eller baksiden av skjermen om du vil, blitt bølgete og litt grå.

"Oisann", sier jeg.
"Datan min har visst smeltet den", sier jeg.

Jeg konstaterer at dataen har stått så nærme ovnen som overhodet mulig, bare en gul gardin har hindret fullstendig nærkontakt.

Lurt? Nei, ikke sånn spesielt.

Men datan min virker fint for det. Nå med personlig preg også på utsiden.

Jejeje

2007-11-30T17:21:00.000+01:00

Nå er jeg glad nå. Sånn type kjempeglad. For gjett hva. Radiohead skal til Roskilde. Til sommern. Jejeje.

Skranten

2007-11-26T21:17:00.000+01:00

Jeg misliker følelsen av at man er på vei til å bli syk. Når man kjenner at det er noe som ikke stemmer, liksom. Kroppstemperaturen som veksler mellom varm og kald. Hodet som verker. Armene som er litt tyngre enn vanlig. Og bena, det er liksom så slitsomt å gå, man vil helst sitte, ligge, men heller ikke det er behagelig, det verker om man sitter eller ligger for lenge i en stilling.

Jeg skjønner hvordan det kommer til å gå, og det er for sent å gjøre noe med det. For sent å finne fram tranen eller omega-3 eller biovitt eller sanasol eller noe annet som er ment for å forebygge. Bakteriene begynner å få overtaket, det er bare å resignere, hvile, la kroppen brytes ned for så å bygges opp. Eller noe.

God bedring til meg selv sier nå jeg.

Søndag

2007-11-25T12:58:00.000+01:00

Jeg står opp sent, klokken er nesten tolv når jeg våkner, det gjør ingenting, det er søndag, jeg kan gjøre hva jeg vil, vil jeg sove til tolv kan jeg gjøre det, til tre for den saks skyld, men det vil jeg ikke, så jeg står opp når klokken er nesten tolv. Gårsdagens pizza i ovnen, hjemmelaget, nesten bedre i dag enn i går, paprikaen kjennes litt saftigere liksom, sjokomelk i glasset, med sugerør, sugerøret er viktig, sjokomelken blir ikke den samme hvis den ikke drikkes med sugerør. Og stafett på tv. Det er vinter, vintersport, stafett, rike og herwig-carlsen, Norge leder, selvfølgelig leder Norge.

Og jeg nyter alt sammen. Norge som leder, sjokomelken med sugerør, gårsdagens pizza. Søndag.

Farvel, sol!

2007-11-20T22:59:00.000+01:00

Så. Da er tiden kommet. For den såkalte mørketida. Jeg priser meg lykkelig for at den ikke er helt mørk. Den er ganske blå, egentlig. Litt lys blå midt på dagen, det vil si fram til halv tolv-tolv kanskje, men mest mørk blå.

Også er det snø. Alle som er faste lesere av Min såkalte blogg vet jo hvor glad jeg er i snø. Men for eventuelle nye lesere kan jeg fortelle: Jeg liker snø. Og jeg er særs fornøyd med at den har kommet før julekalenderen begynner, sånn at jeg slipper å bekymre meg for det. Det fins alltids andre ting å bekymre meg over, for eksempel at NRK skal vise en eller annen teit, ny julekalender, istedetfor en god gammeldags. Er ikke det bekymringsverdig, så vet ikke jeg.

Årets første nordlys har jeg og sett. I går. Det var ikke så imponerende, ikke som når Svartlien var omringet i Bodø, eller når man måtte legge seg ned på bakken utenfor Senter for journalistikk og bare se. Men det var så fint at Henrik og jeg kjørte litt ut av byen for å se. Månen var finere enn nordlyset akkurat da, egentlig. Men jeg satser på at det tar seg opp. Nordlyset altså.

For øvrig er det en vinteraktivitet jeg har fått erfare i år som er ny for meg. Det vil si, helt ny er den jo ikke, jeg har jo sett den bli praktisert, og faktisk også bidratt en gang i blant selv, men som regelmessig vinteraktivitet er den ny for meg.

(Foto: Ingerid Jordal)

Skrape-is-av-bilvinduene-aktiviteten. Det er kanskje det jeg liker minst med snø tror jeg. Men smiler gjør jeg læll da sjøh. Så det.

Tromsø!

2007-11-08T21:56:00.000+01:00

Tromsø. I helga. Forrige helg. Var jeg. Jeg var i Tromsø forrige helg. Altså. Og det var: FINFINT! I utgangspunktet var det visst Brann-Tromsø som trakk oss til storbyen, men det ble på en måte litt mislykket for mitt reisefølge, da Tromsø mer eller mindre (mer mer enn mindre) knuste Brann. Men det var fyrverkeri etter kampen likevel.

Men det gjorde jo ingenting at Brann tapte. Ikke det at jeg heier på Brann, så det hadde forsåvidt ikke gjort noe om de vant heller. Det gikk på en måte litt ut på ett. Men uansett. Poenget er at det som var verdt turen var jo ikke noe som helst fotballag. Det var jo Andrea. Og Morten. Og Ole-Martin.

Nå savner jeg dem. Andrea, Morten og Ole-Martin. En hærli gjeng. Som det var hærli å se igjen. Selvom jeg så dem forrige helg også, men jo oftere jo bedre sier nå jeg. Og i det store og det hele har jeg jo ikke sett dem så mye den siste tiden. Jeg har egentlig ikke sett så mange av dem som betyr mest.

Det er nok det jeg savner mest når jeg er her i Vadsø. Finnmark. Alle de andre som ikke er her. Dere i Oslo. Dere i Tromsø. Dere i Lofoten. Du i Kristiansand. Og dere andre som er alle andre steder.

Jeg har det fint her. Men jeg savner mange.

Jeg har blitt en...

2007-10-30T21:38:00.000+01:00

... VIDEOJOURNALIST!

Det var muligens å ta litt hardt i. Jeg innrømmer det. Men jeg har likefullt tatt opp en videosnutt med min fænsie mobiltelefon, og knyttet den til en nettsak jeg skrev. Med mobilvideokamera, kamera, blokk og penn på jobb med andre ord.

Jeg ser jo ut av innslaget at jeg fortsatt har litt igjen for å bli en såkalt vj av ypperste klasse. Men det er en start vel? Døm selv på finnmarken.no!

Sus over syden

2007-10-23T08:37:00.001+01:00

Det er utrolig hvor mye man kan lengte etter sol og sommer når man tilbringer det som skal være sommer i Vadsø. For man kan si mye fint om Vadsø, men sommer, det har det ikke vært her. Eller, et par dager var det jo sommer, for da laget jeg godværreportasjer i Finnmarken. Men da var jo jeg opptatt med deg, så da var det bare de jeg tok bilder av som fikk kose seg i det fine været, og ikke jeg. Jeg falt istedet av sykkelen og fikk skrubbsår og saltvann i såret. Men det er jo uvesentlig i denne historien.

For poenget her, er at Henrik og jeg benyttet den eneste sjansen vi hadde til å få litt sol og sommer før snøen og kulda inntar oss her oppe for alvor. Vi dro til Mallorca. Der var det sol. Og ja, sommer. Eller begynnelsen på høsten kanskje, men det var i hvert fall varmere enn i Vadsø. Man kunne gå i bikini.

Her er bildene.

Derbyspøkels herjer videre

2007-10-21T21:32:00.000+01:00

Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet. Lyn-Vålerenga 3-1. Søpla vinner aldri.

Det er herlig.

Lyn for alltid sier nå jeg.

Skadefryd

2007-10-21T10:13:00.000+01:00

Jeg må jo innrømme at jeg moret meg godt i går. Man kan ikke gjøre annet enn å more seg når så mange bergenserne skal feire gullet, men gullet ikke kommer. Og når min kjære har kjøpt en gullfarget boksøl fordi gullet skal hjem, som de sier, på bergensk riktignok. Hahaha, tenkte jeg, da Brann tapte. Hahaha.

Men nå angrer jeg. For det sies jo at den som ler sist ler best. Nå lo jeg først.

Og i dag er det Lyn-Vålerenga.

Nytt liv med ny telefon

2007-10-20T14:19:00.000+01:00

Jeg har fått ny mobiltelefon av jobben, jeg. En særs fænsi telefon sådan, en Nokia N95 som tar både bilder og video, noe min gamle gamle, det vil si pappas gamle, Sony Ericsson også gjorde forsåvidt, men den kan ikke måle seg med denne. Jeg testet kameraet så vidt i dag jeg, og her følger resultatet.Hvis noen plutselig tenker "hm, hvilken bil er det Henrik kjører nå mon tro?", så kan jeg enkelt og greit opplyse om at den er min. Men den skal få plass i en annen blogg. Dette var på en måte mobiltelefonen sin blogg, og jeg syns det er litt urettfeigt om bilen skal stjele all oppmerksomheten.

Alt til sin tid, liksom.